Ofte stilte spørsmål

Skiftmedlemmer har forpliktet seg til å være foregangsselskaper, og har som mål å være en pådriver for at de når sine klimamål innen 2030. Private innkjøpere – og Skiftmedlemmer – kan dermed bidra til å vise hvilke forretningsmuligheter som ligger i overgangen til et nullutslippssamfunn.

Grønne innkjøp er et viktig tiltak i denne overgangen. For at det private næringslivet skal bidra til å gjøre grønne innkjøp til et fokus, er det viktig og avgjørende at private aktører har en tydelig forankring om en slik målsetting i selskapets forretningsstrategi.

Gode innkjøp er grønne innkjøp.

De 10 prinsippene for grønt innkjøpsvett er ment som en enkel veileder som alle virksomheter kan strekke seg etter, og er i stor grad rettet mot den interne prosessen og forankringen. Utformingen av prinsippene er utviklet basert på en tankegang og fremgangsmåte som vi kjenner fra offentlige innkjøp, herunder regelverket for offentlige anskaffelser.

Private næringsdrivende står friere i valg av fremgangsmåte i en innkjøpsprosess. For å sikre en effektiv konkurranse kan det likevel være nyttig å følge de grunnleggende prinsippene i anskaffelsesregelverket slik som likebehandling, gjennomsiktighet, forutberegnelighet, etterprøvbarhet, forholdsmessighet, samt stille krav som er tilknyttet anskaffelsen.

Selv om en innkjøper har et bevisst forhold til innkjøpsvettreglene fra start til slutt i en innkjøpsprosess, er det likevel den enkelte (offentlige) oppdragsgivers ansvar å sikre at regelverket er overholdt.

I planleggingen av grønne innkjøp er det nødvendig å ta stilling til alle sider av innkjøpsprosessen, og foreta en vurdering av hvor det er mest passende å inkludere klima- og miljøhensyn. Det vil variere fra innkjøp til innkjøp hvor det er relevant å stille miljøkrav. De ulike delene hvor det kan være relevant å stille miljøkrav er:

• Forberedelse: I forberedelsen av et innkjøp er det viktig å sette av nok tid til å gjøre nødvendige behovsanalyser og tilrettelegge for en eventuell dialog med markedet. I behovsanalysen er det å danne seg et bilde av bedriftens behov, samt oversikt over verdikjeden. Dialog med markedet gir mulighet til å orientere seg om hva som allerede finnes i markedet og utfordre leverandørene til å strekke seg lengre på miljø og innovasjon.
  
  
• Minimumskrav: Det kan være aktuelt å stille miljøkrav som minimumskrav (eksempelvis at kun bruk av nullutslippsbiler eller krav om å benytte miljøledelsessystem). I så tilfelle skal tilsvarende krav ikke benyttes som tildelingskriterium.
  
  
• Tekniske krav: Det eksisterer flere etablerte standarder som definerer tekniske miljøkrav. Slike tekniske standarder kan innarbeides i en teknisk kravspesifikasjon.
  
  
• Tildelingskriterier: Forutsatt at kravet er tilknyttet det som skal kjøpes inn, kan klima- og miljøkrav som tildelingskriterier være av kvalitativ (f.eks. utslippsnivå) eller økonomisk karakter (energiforbruk). Leverandøren med det beste tilbudet på tildelingskriteriet får da best uttelling.
  
  
• Kontraktsvilkår: Ved å stille kontraktsvilkår knyttet til klima- og miljøkrav vil leverandøren garantere at de relevante kravene oppfylles.

En bærekraftig utvikling er definert som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Begrepet stammer fra FNs Verdenskommisjon for miljø og utviklingsrapport Vår felles fremtid, av Brundtland-kommisjonen, fra 1987.

Bærekraftig utvikling er et globalt begrep som er basert på solidaritet med kommende generasjoner, i tillegg til alle de som lever i dag. Det er en anerkjennelse av at vi bare har en klode, med en begrenset mengde ressurser, og at det er i vår felles interesse å ta vare på den. Verdenssamfunnet må i denne prosessen særlig jobbe med tre overordnede forhold; 1) Klima og miljø, 2) økonomi og 3) sosiale forhold.

Mer informasjon er blant annet tilgjengelig på FN sine sider.

Miljødimensjonen av bærekraftig utvikling handler om å stanse klimaendringene og ta vare på naturen som fornybar ressurs for mennesker. Sammen med økonomi og sosiale forhold, utgjør klima og miljø de tre dimensjonene i bærekraftig utvikling.

Menneskenes livsgrunnlag er helt avhengig av naturen. Måten vi bruker naturen på i dag, har store konsekvenser for både natur og mennesker. Det gjør oss mer sårbare for naturkatastrofer, truer vårt levebrød og kan gi grobunn for konflikter i kampen om naturressurser.

Se mer informasjon om klima og miljø på blant annet FNs sider.

Det korte svar er nei, «miljøvennlig» og «bærekraftig» er ikke helt det samme.

Miljø betyr omgivelser eller ytre livsvilkår. Miljøvennlig er betegnelse på tiltak som hevder redusert, minimal eller ingen skade på natur, økosystemer eller miljø. Å handle miljøvennlig betyr derfor at man tar et bevisst valg om å handle på en måte som i mindre grad belaster miljøet. Det meste som faller inn under henvisningen til miljøvennlig, vil også være omfattet av begrepet bærekraftig, da bærekraftig favner bredere og rommer mer.

Bærekraft og bærekraftig utvikling er knyttet til at vi må tilfredsstille dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille deres kommende behov, og det er sammenhengen mellom klima og miljø, økonomi og sosiale forhold som avgjør om noe er bærekraftig.

FNs klimamål nr. 12 handler om ansvarlig forbruk og produksjon. Bærekraftig produksjon handler om å gjøre mer med mindre ressurser. Bærekraftig forbruk innebærer at hver enkelt forbruker må endre livsstilen for å sikre gode levekår for nåværende og fremtidige generasjoner. Dette innebærer å minske ressursbruken, miljøødeleggelsen og klimautslippene som et samfunn og som enkeltperson.

Materialer og produksjoner som er bærekraftige, må også forbruke så lite energi og naturressurser som mulig, og ikke skade miljøet.

Videre må en bærekraftig produksjon tilfredsstille krav til sosiale forhold, slik som ansvarlige arbeidsforhold, samt økonomiske forhold, slik som rettferdig betaling og en sirkulær økonomi.

Hovedforskjellen mellom referansen til «miljøvennlige» og «klimavennlige» knytter seg til det som faktisk gir utslippsreduksjon. Å være «miljøvennlig» betyr at man handler på en måte som i minst mulig grad belaster miljøet, mens «klimavennlig» handler om å redusere utslipp i tråd med klimamålene.

Eksempelvis følger det av produktforskriften at formålet med plastforbudet er «å forebygge og redusere miljøpåvirkningen fra enkelte plastprodukter, herunder redusere og forebygge marin forsøpling og spredning av mikroplast.» Det er for eksempel ikke «klimavennlig» i seg selv å begrense plasten, og plastbegrensingstiltak må kombineres med tiltak for utslippsreduksjon for å anses som et «klimavennlig» tiltak.

Grønne innkjøp er prosesser for å kjøpe varer og tjenester med en lav miljømessig påvirkning i levetiden, sammenlignet med varer og tjenester som ellers ville blitt kjøpt.

Grønne innkjøp betyr innkjøp som bygger på FNs 17 bærekraftsmål og som spiller på lag med klima, natur, arbeids- og menneskerettigheter, og bidrar til innovasjon og konkurransekraft.

Grønne innkjøp tilstreber å hensynta sirkulærøkonomien. Innkjøper bør spørre hvor lenge varen eller tjenesten dekker behovet, i hvilken grad innkjøpet gjenbruker allerede produserte varer og tjenester, og om innkjøpet kan bygges videre på senere. Med andre ord er det viktig å se bort fra prioriteringen av det som gir mest besparelse i øyeblikket, og i stedet tenke verdi i et livssyklusperspektiv.

Et generelt utgangspunkt er at grønne og innovative anskaffelser kan ha et tredelt formål om å:

• Redusere skadelig miljøbelastninger
• Fremme grønt skifte, konkurransekraft og teknologi
• Fremme mer bærekraftige leverandørskjeder og grønne arbeidsplasser.

I anskaffelsesloven § 5 står det at offentlige oppdragsgivere «skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning, og fremme klimavennlige løsninger der dette er relevant». I dette ligger det både et krav til hvordan arbeidet med anskaffelser styres og organiseres, og krav til de enkelte anskaffelsene. I tillegg har EU-domstolen (saken C-395-18, Tim Spa, avsnitt 38) slått fast at miljøhensyn likestilles med de grunnleggende forhold med de grunnleggende kravene om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet (Lov om offentlige anskaffelser § 4, jf. § 5). Det offentlige er følgelig pålagt å ta hensyn til klima- og miljø, og det private næringsliv bør også i tilsvarende grad ta det i det grønne skifte.

En grønn(ere) anskaffelsespraksis er et effektivt og nødvendig virkemiddel for å nå klima- og miljømål, samt skape grønne, mer konkurransedyktige arbeidsplasser.

Et klimaregnskap et en fellesbetegnelse på en oversikt over hvordan bedriften din påvirker klima, og dermed kartlegger de faktiske utslippene en virksomhet står for.

Det er blitt vanligere at oppdragsgivere ved flere anledninger etterspør dette innen for eksempel bygg- og anleggstjenester.

En sirkulær økonomi er et prinsipp for økonomisk virksomhet for å opprettholde verdien av produkter, materialer og ressurser så lenge som mulig ved å utnytte og gjenbruke ressursene mer effektivt.

REACH står for Registration, Evaluation, Authorisation and restriction of Chemicals, og er en EU-forordning ((EF) nr. 1907/2006) som er gjennomført i norsk rett i Reach-forskriften.

Regelverket er et omfattende regelverk for identifisering og regulering av kjemikalier, og pålegger virksomheter et stort ansvar i å vite og dokumentere hva de lager, omsetter og bruker av kjemikalier. REACH bidrar til tilgjengeliggjøring av informasjon om kjemiske stoffers farlige egenskaper, og utgjør et viktig informasjonsgrunnlag. Se mer informasjon om REACH på sidene til Miljødirektoratet.

REACH sin «kandidatliste» er stoffer/kandidater til videre regulering. Oppdragsgivere og innkjøpere bør unngå stoffer på kandidatlisten i kjemikalieregelverket REACH.

Måten samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt, bruker ressurser på i dag forårsaker miljøskader i en hastighet som ikke kan opprettholdes. Mange bekymringer har blitt reist om det økende forbruket og produksjonsmønstrene. Hvis verden som helhet fulgte EUs forbruksmønster, kan global ressursbruk firedobles innen 20 år. Bortsett fra de resulterende miljø- og helseproblemene, kan denne trenden true økonomisk vekst på grunn av reduserte naturressurser og kostnadene ved å løse disse problemene. Det er derfor viktig å påvirke forbruks- og produksjonsmønstrene våre for å minimere skadene på miljøet samtidig som vi opprettholder en økonomisk vekst. Grønne innkjøp kan spille en sentral rolle innen innovasjon og skape insentiver for utvikling av grønne produkter og tjenester. Dette bidrar således til at grønne anskaffelser er et konkret tiltak i riktig retning.

Grønne innkjøp er innkjøp som bygger på FNs 17 bærekraftsmål og som spiller på lag med klima, natur, arbeids- og menneskerettigheter, og bidrar til innovasjon og konkurransekraft.

FNs bærekraftsmål er blant annet å stoppe klimaendringene innen 2030. Grønne innkjøp, både for private og offentlige aktører, er dermed et konkret tiltak i denne prosessen.

Det er flere måter å komme i gang med grønne innkjøp på. Et viktig moment er at det settes konkrete, målbare ambisiøse og realistiske mål for virksomhetens innkjøp (Grønt innkjøpsvett prinsipp 2). Det er imidlertid ikke i seg selv tilstrekkelig å sette interne mål – vi må unngå grønnvasking.

Virksomheter som ønsker å gjennomføre grønne innkjøp bør derfor ha et bevisst forhold til de ulike delene av en innkjøpsprosess. DFØ og NHO sin veileder “Kom i gang med grønne anskaffelser” gir nyttig og oppdatert på temaet. Dette kan være et nyttig startpunkt for å gjennomføre en grønn anskaffelsespraksis. Håndboken deler i korte trekk innkjøpsprosessen inn i følgende deler

• Innledning: Få innsikt i mulighetene for og de potensielle fordeler ved grønne innkjøp og tilgjengeliggjør nødvendig ressurser.
• Innarbeide en grønn anskaffelsespraksis: fokuser på prosessen, og sørg for at en grønn anskaffelsesstrategi har nødvendig forankring, med klare mål tilpasset organisasjonen. Fastsett prioriteringer for de relevante produkt- og tjenestegruppene for organisasjonen med utgangspunkt i anerkjente kilder/standarder. Etabler prosesser for kompetanseutvikling og måling/rapportering.
• Anskaffelsesprosessen: Foreta en vurdering om hvordan klima- og miljøkrav vil påvirke anskaffelsesprosessen for den aktuelle varen/tjenesten (behovsanalyse), og få en oversikt over hva markedet allerede har å tilby og fokuser på livssykluskostnader (LCC).
• Definer kontraktsgjenstanden og tekniske spesifikasjoner: Definer kontraktsgjenstanden i lys av aktuelle klima- og miljøkrav, og vurdering av blant annet livssykluskostnader (LCC) eller miljømerker.
• Kvalifisering-/Utvelgelseskriterier: Anvend kvalifikasjonskriterier basert på miljøteknisk kapasitet eller miljøledelsessystemer, og ekskluder tilbydere som ikke overholder relevant miljølovgivning.
• Tildeling av kontrakt: Sett tildelingskriterier som oppfordrer tilbydere til å øke deres miljøpresentasjoner ut over det fastsatte nivået, og anvend kriteriene på en transparent måte. Vurder livssykluskostnader.
• Kontraktsklausuler: Innfør (på forhånd) kontraktsklausuler med fokus på leverandørenes miljøforpliktelser og tilpass sanksjoner ved manglende oppfyllelse.

Offentlig sektor kjøper varer, tjenester og bygg- og anleggsarbeid for om lag 500-600 milliarder kroner årlig. Regelverket for offentlige anskaffelser skal sikre at pengene utnyttes best mulig, og at innkjøpere bidrar til et konkurransedyktig næringsliv. Regelverket har også lovfestet at det offentlige skal «bidra til å redusere skadelig miljøpåvirkning, og fremme klimavennlige løsninger der dette er relevant», jf. lov om offentlige anskaffelser § 5. Dette innebærer at det offentlige har en stor innkjøpsmakt.

Det er deler av en innkjøpsprosess hvor det private har et større handlingsrom enn offentlige innkjøpere som er underlagt lover og forskrifter. Det private næringsliv bør dermed ha et bevisst forhold til fleksibiliteten de kan utnytte, og hvordan næringslivet kan bidra til innovative anskaffelser som bringer frem ny teknologi. Næringslivsaktører bør:

• få en oversikt over virksomhetens langsiktige behov og anskaffelsesplaner,
• kommunisere med markedet hvilke krav og forventninger dere har og vil ha fremover,
• få konkrete klima-, miljø- og innovasjonsmål inn i selskapets strategi,
• fokusere på levetidskostnader i innkjøpsprosesser
• bygge erfaringer fra pilotinnkjøp og lærings- og erfaringsprosesser, og opprettholde et langsiktige perspektiv til leverandørmarkedet.

Erfaringer viser at enkelte (offentlige) oppdragsgivere opplever at de ikke har tid til å gjennomføre en tilstrekkelig markedsdialog på forhånd, og når tilbudene gjennomgås kommer det frem at det er nye muligheter for gode løsninger, men som ikke er i tråd med konkurransegrunnlagene og/eller den prosedyren som er valgt. Dette understreker at det er viktig å ha dialog med markedet før gjennomføring av innkjøp. Det private næringsliv står noe friere til å gjennomføre en slik markedsdialog. I tillegg, selv om konkurranse i markedet kan bidra til fornuftig utnyttelse av ressurser, utvikling og innovasjon, kan det private næringsliv i større grad etablere et langsiktig leverandørforhold med ønsket leverandør og oppfordre til langsiktig utviklingsmuligheter.

Utviklingsprosessen mot et mer grønt marked varierer fra sektor til sektor, og flere markeder har fremdeles et stykke å gå. Dette kan særlig gjelde små og mellomstore bedrifter. For å sikre at store deler av markedet er med i utviklingen kan man i en tidlig fase kommunisere hvilke forventninger man har og hvilke krav en som innkjøper vil stille i tiden fremover. Dette skaper en forutberegnelighet for markedet. Videre er det viktig at alle aktørene i markedet blir med i et kompetanseløft.

Som innkjøper kan man stille funksjonskrav om klimaplan i stedet for spesifikke krav.

Det oppfordres også til at små og mellomstore bedrifter skaffer seg en oversikt over hvilke klima-og miljøtiltak selskapet har gjennomført, og hvilke kvantitative effekter dette vil bidra med.

Svaret på hvilke produkter som er dyrest avhenger av hvilket kostnadsperspektiv man legger til grunn, og ved å legge vekt på livsykluskostnader er det ikke nødvendigvis slik at grønne innkjøp er dyrere. Det er en vanlig misforståelse at grønne innkjøp og grønne produkter koster mer enn innkjøp som har et større miljøavtrykk. Dette er ikke alltid riktig.

Grønne produkter kan ha en lavere innkjøpspris ettersom de har redusert miljøpåvirkning med ofte mindre energi og råvarer som forbrukes og/eller mindre avfall genereres, og følgelig lavere tilknyttede produksjonskostnader. (Kilde: Öko-institut & ICLEI (2007), Study on Cost/Benefits of Green Public Procurement in Europe).

På den andre siden kan økte krav også føre til økte kostnader og priser. Merk derfor at det er mulig å velge ulike standarder/nivåer på miljøtiltak.

Et viktig steg for å kunne gjennomføre en grønn anskaffelse som i noe grad kan være dyrere er å

SBTi er et partnerskap mellom CDP, FNs Global Compact, World Resources Institute (WRI) og WWF Verdens Naturford. SBTi-oppfordringen til handling er en av We Mean Business Coalition-forpliktelsene.

Mer enn 1000 selskaper i 50 sektorer jobber med SBTi for å sette vitenskapsbaserte mål.

«Science Based Target» gir en klar definert rettesnor for selskaper til å redusere utslipp til klimagasser, og bidrar slik til å forhindre de mest katastrofale klimaendringer og sikre videreutvikling av forretningsmuligheter. Målene er ansett som «science-based» når de er i tråd med den nyeste klimaforskningen, og anses som nødvendige for å møte klimamålene i Parisavtalen, herunder begrense global oppvarming til godt under 2°C over førindustrielt nivå og arbeide for å begrense oppvarming til 1,5°C.

Selskaper som har gjennomgått prosessen med validering av Science Based Target drar nytte av detaljerte tilbakemeldinger og støtte fra eksperter. Dette gjør igjen at andre selskaper kan lene seg på at selskapet nettopp har gode mål og prosesser uten at de trenger gjøre en grundig vurdering selv.

Les mer på SBTIs egen FAQ-side.

Livsykluskostnader (ofte forkortet til LCC) er alle kostnader en anskaffelse genererer i hele levetiden.

Beregning av livssykluskostnader er en metode for økonomisk analyse som viser hva det koster å investere, drifte og vedlikeholde noe over levetiden, for eksempel et bygg eller en transporttjeneste. Dette er et nyttig verktøy for å sammenlikne kostandene til ulike alternativer. Alternativer som har lav pris i investeringsøyeblikket, kan være dyrere over livsløpet / driftsperioden, og en LCC-tilnærming vil synliggjøre dette. Ved å tenke, planlegge og legge vekt på hele anskaffelsens levetid (livssyklus) når du skal anskaffe, vil du totalt sett både kunne spare penger og oppnå miljøgevinster.

Livssykluskostnader kan være:

• Selve anskaffelseskostnaden
• Driftskostnader, for eksempel forbruk av energi, drivstoff og andre ressurser
• Installasjonskostnader
• Vedlikeholdskostnader, som f.eks. årlig service/vedlikeholdsavtale
• Reparasjoner
• Brukskostnader, som for eksempel antall lisenser
• Kostnader som andre brukere må bære, for eksempel egenandeler
• Virksomhetens egne kostnader, for eksempel kostnader til omstilling, opplæring og tilretteleggingskostnader
• Kostnader ved livssyklusens slutt eller opphøret av bruksfasen som utgifter til kassering
• Kostnadene kan også omfatte egen arbeidsinnsats
• Miljøpåvirkning dersom det kan kostnadsberegnes

Europakommisjonen har utarbeidet flere sektorspesifikke verktøy for beregninger av LCC som har til formål å tilrettelegge for vektlegging av LCC. Dette omfatter blant annet salgsautomater, skjermer og datamaskiner, utendørs belysning, innendørs belysning og scannemaskiner (imaging equipment).

Tildelingskriterier er de parameterne som innkjøper / oppdragsgiver skal vurdere tilbudene etter. Den leverandøren som har levert det beste tilbudet som etter oppdragsgivers vurdering fremstår som best på disse parameterne, skal tildeles kontrakten.

Etter anskaffelsesforskriften § 18-1 skal en offentlig oppdragsgiver velge det økonomisk mest fordelaktige tilbudet. Det økonomisk mest fordelaktige tilbudet fra oppdragsgivers synspunkt skal identifiseres på grunnlag av tildelingskriterienes lavest pris, laveste kostnad eller beste forhold mellom pris og kvalitet.

Oppdragsgiver må sikre at det stilles tilstrekkelig krav om dokumentasjon fra leverandørene under tildelingskriterier som gjelder fremtidige forhold om miljøvennlige løsninger under kontraktsperioden som legger til rette for at miljøintensjoner realiseres effektivt, slik som anskaffelsesforskriften § 18-1 niende ledd krever. Et vilkår for tildelingskriterienes lovlighet er at oppdragsgiver har stilt krav som gjør at informasjonen i tilbudet kan etterprøves effektivt, jf. FOA § 18-1 niende ledd.

Sanksjoner vil ikke kunne erstatte eller tre istedenfor et i utgangspunktet ulovlig tildelingskriterium som ikke legger til rette for en objektiv og effektiv kontroll. Det tilhørende dokumentasjonskravet må effektivt og objektivt kunne kontrolleres i kontraktsperioden. Dersom det ikke kreves noen form for egentlig dokumentasjon relatert til det aktuelle tildelingskriteriet som skal evalueres, vil ikke den aktuelle konkurransen tilfredsstille de grunnleggende kravene om likebehandling av tilbyderne, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet. Da kan konkurransen avlyses hvis det foreligger en «saklig grunn», som ofte innebærer at det må foreligge en nærliggende faktisk mulighet for at feilen kan ha hatt betydning og det er påvist at konkurransen kunne fått et annet utfall om feilen tenkes bort, jf. anskaffelsesforskriften § 25-4 første ledd.

Se spørsmål under kategorien "transport" om bruk av dokumentasjonskravet i relasjon til nullutslippskjøretøy.

Oppdragsgiver kan stille minimumskrav til leverandørene som de må oppfylle for å få delta i konkurransen, jf. anskaffelsesforskriften §§ 8-7 og 16-1

Formålet er å vurdere om tilbyderne er egnet og har evne til å levere ytelsen. Dette skiller seg fra tildelingskriteriene som retter seg mot tilbudene og leverandørens tilbudte løsning.

Lov om offentlige anskaffelser fasetter enkelte grunnleggende prinsipper som gjelder alle anskaffelser. Disse prinsippene er dels uttrykk for mer alminnelige EØS-rettslige prinsipper, og dels uttrykk for det som kalles god forvaltningsskikk. De enkelte reglene i forskriften er utslag av nettopp disse prinsippene, noe som igjen gjør at prinsippene gjenspeiler seg gjennom hele anskaffelsesprosessen, og har en stor praktisk betydning. I det følgende gis en kort redegjørelse for prinsippene:

Likebehandling: Likebehandlingsprinsippet skal sikre at alle potensielle leverandører gis like muligheter. Prinsippet er grunnleggende for å oppnå konkurranse og effektiv ressursbruk. Like tilfeller skal behandles likt, og ulike tilfeller behandles ulikt, med mindre noe annet er saklig og objektivt begrunnet. Prinsippet er derfor ikke til hinder for at forskjellsbehandling vil kunne skje. Likebehandlingsprinsippet dekker både diskriminering på grunnlag av nasjonalitet og forskjellsbehandling på annet grunnlag.

Konkurranse: Konkurranse er det første grunnleggende prinsippet som nevnes i § 4. Alle anskaffelser skal så langt det er mulig, skje på grunnlag av «konkurranse». Prinsippet begrunnes ut fra både samfunnsøkonomiske og forretningsmessige hensyn, samt forvaltningsrettslige likhetsbetraktninger.

Forutberegnelighet: Med forutberegnelighet menes grovt sett at leverandøren på ethvert stadium i konkurransen skal ha kunnskap om hvordan anskaffelsesprosedyren skal gjennomføres, herunder hvilke forhold som vil bli vektlagt av oppdragsgiver. Forutberegnelighet gjør det derfor mulig for leverandørene å vurdere om de vil delta i en konkurranse. Prinsippet ivaretas i første rekke ved at leverandøren får korrekt og nødvendig informasjon om kontraktsgjenstanden og den prosedyre som gjennomføres.

Etterprøvbarhet: Prinsippet om etterprøvbarhet skal bidra til at leverandører og andre interessenter til enhver tid kan forvisse seg om at prosessen er håndtert i overenstemmelse med reglene som gjelder for anskaffelsen, og er gjennomført på en forsvarlig måte.

Forholdsmessighet: Forholdsmessighetsprinsippet er et av de grunnleggende EØS-rettslige prinsippene og har til formål å sikre at de beslutninger som treffes og de tiltak som settes i verk, er forholdsmessig i forhold til de mål som ønskes oppnådd. Et konkret utslag av forholdsmessighetsprinsippet er at oppdragsgiver ikke må oppstille mer omfattende krav til leverandørene (kvalifikasjonskrav og dokumentasjonskrav) enn det som er nødvendig og rimelig i forhold til anskaffelsen.

Miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn: Offentlige oppdragsgivere er også pliktig til å vektlegge miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn, jf. anskaffelsesloven § 5. Innholdet i bestemmelsen er relativt nytt, legger klare oppfordringer for offentlige oppdragsgivere til å ha et bevisst forhold til balansen mellom behovet for å ta opp aktuelle samfunnsutfordringer og behovet for gjennomføring og administrativ byrde. EU-domstolen har slått fast at blant annet miljøhensyn likestilles med de grunnleggende kravene om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet (saken C 395-18, Tim Spa, avsnitt 38). Det er dermed ikke tvilsomt at miljøhensyn må gjenspeiles i offentlige innkjøp.

Det private næringsliv er ikke underlagt regelverket for offentlige anskaffelser, men regelverket kan likevel være et nyttig utgangspunkt og verktøy å se hen til.

Lov om offentlige anskaffelser § 5 sier at offentlige innkjøpere «skal redusere skadelig miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger der dette er relevant», og i forskriften § 7-9 er dette spesifisert med at det «kan stille miljøkrav og kriterier i alle trinn av anskaffelsesprosessen. Der miljø brukes som tildelingskriterium, bør det som hovedregel vektes minimum 30 prosent». Dette gir et tydelig signal for offentlig innkjøpere som også kan vektlegges av private næringsdrivende, likevel slik at private næringsdrivende har et større handlingsrom.

Det er viktig å sette av nok tid til å gjøre en grundig behovsanalyse, kartlegge markedet og planlegge anskaffelsen. Mulighetene til å sette klima- og miljøkrav må gjøres til en fast del av bestillerens behovsanalyse slik at hensynene blir vektlagt gjennom hele prosessen.

I vurderingen av hvorvidt det er relevant å legge vekt på miljø i en anskaffelse kan et nyttig startpunkt være å ta stilling til følgende momenter:

1. Hvilken miljøpåvirkning har produktet eller tjenesten og/eller hvilken miljøforbedring kan oppnås?
2. Er det en budsjettmessig stor anskaffelse er miljø viktigere sammenlignet med en liten anskaffelse.
3. Finnes det miljøvennlige alternativer i markedet?
4. Finnes det gode kriteriesett?

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring («DFØ») har laget en modell for å ivareta miljø i en anskaffelsesprosess. I forbindelse med arbeidet med miljø i anskaffelser er følgende faser viktig: i) vurderingen av behov, ii) dialog med markedet og iii) oppfølgning av kontrakten.

Behovsmelding

En anskaffelse gjøres for å dekke et behov, men man kan være flink til å tenke nytt rundt behovet som skal dekkes. Sirkulær økonomi handler om å bevege seg fra en lineær økonomi hvor vi utvinner ressurser, produserer, forbruker, og kaster til en økonomi hvor vi forvalter ressursene på en slik måte at vi forebygger at avfall oppstår. Mye går på vurderinger av om hvorvidt innkjøp er nødvendig – kan man redusere innkjøp, dele bilparken, gjenbruk?

Dialog med markedet

Leverandørmarkedet er i stadig utvikling mellom hver gang man gjennomfører en anskaffelse, og det er leverandørene selv som vet best hvordan markedet har utviklet seg og vil utvikle seg fremover. I dialogen med markedet er det særlig relevant å ta stilling til følgende:

• Hva skjer? Nyheter? Trender? Hvor fort skjer det endringer?
• Hvordan er markedet? Mange/Få leverandører?
• Ny teknologi? Nye miljøløsninger?
• Innspill til utforming av spesifikasjon? Ny Standard?
• Hvilke krav skal jeg ikke stille for å unngå at jeg kjøper gårsdagens løsning?
• Hvilke krav er fordyrende? Konkurransebegrensende?
• Hvordan kan leverandøren dokumentere miljøpresentasjon? Hva kan jeg be om?

Mellom innkjøpene kan det være nyttig å forberede markedet på krav som kommer.

Kontraktfasen

Kontraktsfasen er et viktig verktøy for å sikre at miljø ivaretas gjennom hele anskaffelsesperioden, og følge opp krav som settes. Et alternativ er å sette kontraktsvilkår som gir en bonusordning, dersom leverandøren gir insentivordning til å tilby mer miljøvennlige alternativer.

Hva som anses som et langsiktig perspektiv i relasjon til en grønn innkjøpsstrategi vil variere fra marked til marked, og fra leverandør til leverandør til leverandør. Uansett hvor langsiktig relasjonen er vil det være hensiktsmessig med en løpende og konstruktiv dialog med leverandøren(e). Et generelt svar vil likevel kunne være fem til ti år.

Et sentralt poeng i relasjon til en innkjøpsstrategi er at markedet er under stadig utvikling, og en leverandør vil kanskje ikke kunne levere et mer miljøvennlig tilbud i dag, men med tiden – eksempelvis to, tre eller syv år – vil en leverandør kunne utvikle det en innkjøper søker etter. Det vil dermed være hensiktsmessig å kommunisere forventninger til markedet, og opprettholde en lengre relasjon til en leverandør som er i en utviklingsfase hva gjelder grønne og bærekraftige løsninger.

Det private næringsliv har i relasjon til innkjøp et større handlingsrom enn offentlige innkjøpere da de med jevne mellomrom må utlyse anbud for innkjøp av varer og tjenester. Det private nærlingslivet har følgelig et større handlingsrom til å opprettholde en lengre relasjon til samme leverandør.

Hvilken betydning et miljøkrav som vektes med 30 prosent har i den aktuelle anskaffelsen vil kunne avhenge av hvordan dette er utformet. Dette kan eksempelvis utformes som et minstekrav hvor meroppfyllelse gir uttelling. Det avgjørende vil da kunne være en helhetsvurdering hvor leverandøren gis uttelling innenfor bærekraft basert på de etablerte minstekravene.

Det er viktig å ha en legge til rette for en dialog med markedet. De enkelte leverandørene kjenner ofte best til markdet og sitter på en innsikt en innkjøper bør forsøke utnytte. Nedenfor følger fem tips til hvordan man som leverandør kan gjennomføre en markedsdialog:

1. Tilrettelegg dialogen med flere leverandører slik at du blir kjent med det relevante markedet og ikke bare en enkelt leverandør. Velg et utsnitt av markedet, herunder både store og små virksomheter, så vel som etablerte og nyetablerte virksomehter.
2. Vær forberedt. Legg til rette for gode rammer rundt dialogen ved for eksempel å dele spørsmål med virksomheten før dialogen.
3. Bruk eksperter der det eksisterer i det relevante markedet.
4. Hold individuelle møter med virksomhetene. Av konkurransehensyn vil en virksomhet kunne dele mer om sin drift og fremtidsplaner. Individuelle samtaler kan derfor gi en bedre kunnskap om markedet og leverandøren.
5. Tilpass dialogen til din konkrete anskaffelse.

Klimanøytralitet innebærer at man ikke slipper ut mer klimagass i atmosfæren enn det man greier å fange opp eller fjerne.

Norge skal være klimanøytral i 2030.

Norges klimamål er lovfestet i Klimaloven. Klimaloven ble oppdatert i januar 2021 hvor Regjeringen forsterket Norges klimamål.

Norge skal være klimanøytral i 2030. Klimaloven § 3 sier at «[m]ålet skal være at klimagassutslippene i 2030 reduseres med minst 50 og opp mot 55 prosent fra utslippsnivået i referanseåret 1990.»

Norges mål er tett knyttet til prosessene om felles gjennomføring med EU og forhandlingene under Parisavtalens artikkel 6 om internasjonalt samarbeid. Dersom en felles løsning med EU ikke fører fram, vil målet utslippsreduksjon innen 2030 sammenlignet med 1990, fortsatt være Norges nasjonalt bestemte forpliktelse til Parisavtalen.

Målet er betinget av tilgang på fleksible mekanismer i Parisavtalen og en godskriving av Norges deltakelse i EUs kvotesystem som bidrag til å oppfylle forpliktelsen.

Målet kan oppnås gjennom EUs kvotesystem, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner og nasjonale tiltak.

Norge har definert «lavutslippssamfunn» i Klimaloven § 4 hvor det heter at «Med lavutslippssamfunn menes et samfunn hvor klimagassutslippene, ut fra beste vitenskapelige grunnlag, utslippsutviklingen globalt og nasjonale omstendigheter, er redusert for å motvirke skadelige virkninger av global oppvarming som beskrevet i Parisavtalen 12. desember 2015 artikkel 2 nr. 1 bokstav a».

Definisjonen er basert på beste vitenskapelige grunnlag, utslippsutviklingen globalt og nasjonale omstendigheter, et samfunn hvor klimagassutslippene er redusert til et nivå som svarer på utfordringen med å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader celsius sammenliknet med førindustrielt nivå. Det skal også tilstrebes å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader celsius over førindustrielt nivå som beskrevet i Parisavtalen art. 2 nr. 1 bokstav a, jf. Prop. 77 L (2016-2017) s. 54.

Det er grunnleggende at norsk klimapolitikk skal være vitenskapsbasert og bygge på beste klimavitenskap om klimaendringene og om utslippsutviklingen globalt, særlig arbeidet i FNs klimapanel som ligger til grunn for det globale klimasamarbeidet under FNs klimakonvensjon, jf. Prop. 77 L (2016-2017) s. 54.

Det følger av Klimaloven § 4 at «målet skal være at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050».

Norges klimamål er lovfestet i Klimaloven. Klimaloven ble oppdatert i januar 2021 hvor Regjeringen forsterket Norges klimamål.

Det heter i Hurdalsplattformen at «vekte klima- og miljøhensyn med minimum 30 prosent i offentlige anskaffelser og høyere der det er relevant». Dette følger riktignok allerede av forskrift om offentlige anskaffelser § 7-9, og kan ha begrenset med verdi dersom det offentlige faktisk ikke benytter seg av de muligheter som ligger innenfor regelverket. Ved at klima- og miljøhensyn innen offentlige anskaffelser fremheves i plattformen bør i noe utstrekning dette bidra til at klima- og miljøvennlige valg prioriteres i budsjetter til offentlige virksomheter.

I forlengelsen av dette vises til den tidligere regjeringens Handlingsplan for økt andel klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon hvor vektlegging av klima- og miljøhensyn ble ansett som en viktig bakgrunn og formål for handlingsplanen.

Bærekraft kan defineres ut fra FNs 17 bærekraftsmål, hvor mål 8 er «anstendig arbeid og økonomisk vekst». For å sikre anstendig arbeid vil det normalt være hensiktsmessig å sikre tariffordningen i markeder selskapet konkurrerer med for å unngå å konkurrere med bedrifter som driver sosial dumping.

Kjernen i åpenhetsloven innebærer at mer enn 8000 virksomheter må gjøre en aktsomhetsvurdering for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i sin verdikjede for produksjon av varer og levering av tjenester i tråd med retningslinjer fra OECD.

Det er vesentlig at ledelsen i den enkelte virksomhet gjør seg kjent med loven og forpliktelsene som pålegges virksomheten, og setter av nok tid og ressurser til nødvendig arbeid og rapportering.

Tilsyn med loven er lagt til Forbrukertilsynet og Markedsrådet. Loven trer i kraft 1. juli 2022.

Private næringsdrivende er ikke bundet av myndighetenes politiske føringer og dokumenter, og følgelig er det virksomhetens egne strategi som er det mest sentrale policy-dokumentet. Norske myndigheters politiske føringer, og samfunnet for øvrig, legger likevel klare føringer også for næringslivet. Av interesse er blant annet (ikke uttømmende):

• Regjeringens Stortingsmelding om Klimaplan for 2021-2030 (Meld. St. 13 (2020-2021)) som inneholder Regjeringens politikk for å redusere klimagassutslipp
• Regjeringens Stortingsmelding om Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030 (Meld. St. 40 (2020-2021)).
• Hurdalsplattformen
• Handlingsplan for økt andel klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon
• Buying Green – a handbook on green public procurement, European Commission
• EU GPP criteria
• FNs bærekraftsmål
• Nasjonal strategi for ein grøn sirkulær økonomi

Det offentlige gjennomfører anskaffelser for om lag 500 - 600 milliarder kroner årlig. Det private næringsliv er også en betydelig leverandør i markedet. Ved at både offentlige og private innkjøpere etterspør klima- og miljøvennlige løsninger brukes markedsmakten til å bidra til å utvikle og styrke markedet for klima- og miljøvennlige produkter og tjenester, og fremme en mer sirkulær økonomi. Markedet har også et større potensial enn det som leveres i dag og økt etterspørsel bidrar dermed også til økt grønn innovasjon.

Norge har forpliktet seg gjennom Parisavtalen til å redusere klimagassene med 50-55 prosent sammenlignet med 1990-nivået innen 2030, og innen 2050 er målet etter Klimaloven å være et lavutslippssamfunn. For å nå disse målene må både offentlige og private innkjøpere bruke sin innkjøpsmakt til å påvirke samfunnet i riktig retning.

Grønnvasking er en form for misledende markedsføring der et produkt eller selskap blir fremstilt mer miljøvennlig enn det som faktisk er det reelle tilfellet. I praksis omfatter dette derfor aktører som markedsfører et produkt med enkelte bærekraftige eller miljøvennlige egenskaper uten at det bidrar med en positiv effekt. Dette kan være vektlegging av miljøfordeler, samtidig som man velger å se bort fra ulemper, eller bruk av begreper man ikke har dekning for å bruke.

Grønnvasking kan derfor på lik linje med annen markedsføring rammes av markedsføringslovens krav om at miljøpåstander skal være riktig og ikke villedende.

Når det er sagt er det ikke forbudt å bruke påstander om miljø og bærekraft i markedsføring, men næringsdrivende må passe på at de ikke overselger produktene sine.

Økt fokus på bærekraftig eller miljøvennlig produktutvikling og markedsføring er viktig for å opprettholde konkurransekraften når forbrukerne blir stadig mer miljøbevisste i sine valg og forbruksmønstre. Dette gjør at miljø- og bærekraftshensyn blir viktigere i markedsføringen. Slike hensyn er i utgangspunktet positivt, men påstandene må også oppfylle markedsføringslovens krav om at de skal være riktige og ikke villedende. Dersom produkter og tjenester grønnvaskes hindres forbrukere og innkjøpere å ta de ønskede klima- og miljøvennlige og bærekraftige valgene man søker etter.

Konsekvensen av bruk av miljø- og bærekraftige påstander i strid med markedsføringsloven – grønnvasking – vil være formelle sanksjoner fra forbrukertilsynet, men også risikoen for tap av omdømme og goodwill hos forbrukere og innkjøpere som er stadig mer miljøbevisste.

Grønnvasking er høyt oppe på agendaen til Forbrukertilsynet og Forbrukerrådet, og samarbeider også på søsterorganisasjonene i hele EØS/EU-området for å redusere problemet.

Det er grunn til å tro at noe av grønnvaskingen som skjer i dag er gjort ubevisst ved å bruke ord og uttrykk som «pynter» litt på fremstillingen. Deler av grønnvaskingsproblematikken kan følgelig løses ved å ha et bevisst forhold til formuleringer og kommunikasjonsformer. Næringsdrivende bør derfor være varsomme i bruken av begreper som ikke kan underbygges og forklares.

I dette arbeidet har Forbrukertilsynet en nyttig veiledning om bruk av bærekrafspåstander i markedsføringen. Grønnvaskingsplakaten er også en god rettesnor for virksomheter som skal lære å posisjonere produktene sine riktig og på en tillitsfull måte.

Det er positivt at næringslivet har et økende fokus på miljø- og bærekraft, og stadig flere virksomheter bruker dette som en del av sin markedsstrategi. Likevel er det ikke all profilering av miljø- og bærekraft som er like korrekt, og det kan være vanskelig å identifisere grensen på hva som er korrekt og troverdig og misvisende og villedende. Vurderingen må gjøres konkret, men nedenfor følger enkelte momenter som kan brukes i vurderingen av hvorvidt noe er grønnvasking eller ikke:

• Vurder helheten av virksomheten – der miljøpåstandene relaterer seg til en snever del av virksomheten, kan virksomheten som sådan ha et stort negativt miljøavtrykk. Fokus kun på ett enkelt miljøvennlig aspekt, for eksempel ett enkelt produkt er noe annet enn å drive en miljø- og bærekraftig virksomhet.
• Vurder hvorvidt påstandene er basert på fakta og dokumentert forskning eller er udokumenterte påstander om miljøgevinster.
• Er markedsføringstiltaket et reelt miljøtiltak eller et kostnadskutt?
• Lener markedsføringen seg på en ren assosiasjon ved bruk av effekter i reklamen?
• Bruk av ord og uttrykk og andre buzzord kan gi en illusjon av at en vare eller tjeneste er mer miljø- og bærekraftig enn hva som er realiteten, og kan dermed være misvisende.
• Grønne tall, svart virkelighet? Det kan være vanskelig å vite hva tallene sammenlignes med eller henviser til, og kan derfor være misvisende.

Dersom du mener at en bedrift, organisasjon eller virksomhet driver med villedende markedsføring i henhold til ett eller flere av FN’s bærekraftsmål, herunder klima- og miljø og bærekraft, kan dette være brudd på markedsføringsloven. Ved slik mistanke kan dette formidles til Forbrukertilsynet. Se Forbrukertilsynets sider for klager.

Miljøledelse er systematisk og kontinuerlig arbeid for å ta:

• ned negative påvirkninger; og
• gripe muligheter i grønn omstilling

Miljøledelsessystemer påvirker dermed hvordan man drifter og leder en virksomhet, og ved å bli sertifisert får man en ekstern annerkjennelse. Dette bidrar til å hindre grønnvasking.

I Norge i dag er det tre anerkjente sertifiseringer på miljøledelsessystemer. Dette er i) ISO 14001, ii) den europeiske EMAS og iii) miljøfyrtårn. En slik ekstern anerkjennelse bidrar til at innkjøpere ikke selv trenger utvikle egne miljøkrav.

ISO 14001 er den mest benyttede standard for miljøledelse. I Norge har Standard Norge ansvaret for å administrere standarden.

EU har utviklet et miljøledelsessystem som kalles EMAS (Eco-Management and Audit Scheme). Dette har tatt utgangspunkt i ISO 14001, men har noen punkter som går lengre, slik som:

• en offentlig miljøredegjørelse, hovedrapport hvert 3. år med årlig oppdatering av data;
• en fremvisning av årlige, målbare miljømessige forbedringer; og
• en vurdering av miljøprestasjonen både ved intern revisjon og ledelsesgjennomgang

Miljøfyrtårn har mange av de samme kriteriene som ISO 14001 og EMAS, men skiller seg hovedsakelig ut ved å ha predefinert bransjekriterier for indre- og ytre miljø for over 70 ulike bransjer. I Miljøfyrtårn inngår også en rekke verktøy for en effektiv sertifiseringsprosess og oppfølging etter sertifisering.

Miljøledelse er noe annet en miljømerking – miljømerking er en komplimentær ordning som går mer direkte på produkter.

Enhver innkjøper – både offentlige og private enheter – som ønsker å forbedre sitt generelle miljøavtrykk, kan benytte seg av et miljøledelsessystem. I relasjon til grønne innkjøp, kan miljøledelsessystem brukes til å forme krav i forskjellige faser av en innkjøpsprosess.

Kvalifikasjonskrav:

Oppdragsgivere/innkjøper kan stille kvalifikasjonskrav om at leverandører har et miljøledelsessystem, der dette er relevant. Dersom kvalifikasjonskravet ikke er oppfylt, kan leverandøren ikke delta i konkurransen. Dette er derfor et kraftig virkemiddel, som vi først og fremst anbefaler å bruke der det er et modent «marked», gjentatte leveranser og en anskaffelse av en viss størrelse.

Tildelingskriterium:

Oppdragsgiver kan benytte «miljø» som tildelingskriterium. Det vil si at tilbudet får poeng etter hvor godt ulike miljøhensyn ivaretas i forbindelse med anskaffelsen. Det kan være vanskelig å kontrollere og etterprøve hvilke miljøegenskaper leveransen har, og et sertifisert miljøledelsessystem kan da være aktuelt som dokumentasjon på hva som tilbys. Dette vil først og fremst være aktuelt ved tjenester, og det forutsettes at miljøledelsessystemet inneholder informasjon som dekker innholdet i tildelingskriteriet. Det er derfor nødvendig å se om innholdet i miljøledelsessystemet er relevant i forhold til ytelsen som skal leveres under kontrakten.

Kontraktskrav:

For å sikre nok konkurranse om kontrakten (for eksempel i et umodent marked), kan det være aktuelt å kreve at en leverandør blir sertifisert etter et anerkjent miljøledelsessystem etter kontraktsinngåelsen, i stedet for at sertifiseringen skal være klar allerede når konkurransen starter. Dette gjør at også leverandører uten sertifisering kan delta i konkurransen, forutsatt at de forplikter seg til å ha sertifisering på plass innen en gitt frist. Oppdragsgiver kan for eksempel kreve at en leverandør og/eller underleverandører må være sertifisert for miljøledelse innen en viss tid, typisk ett år.

Se veileder som Svanemerket har utarbeidet sammen med Debio, Fairtrade, og Miljøfyrtårn til bruk av merkeordninger i offentlige innkjøp.

Miljøfyrtårn som et miljøledelsessystem har som mål å lage en skreddersøm som også mindre bedrifter kan oppfylle ved å fokusere på de riktige tingene. Det er derfor ikke til hinder å sette krav om miljøledelsessystem også for mindre virksomheter.

Kriteriene for tildeling av et miljømerke skal bygge på miljøpresentasjonen til produktene, samtidig som det skal tas hensyn til de nyeste strategiske målene, både fra norske myndigheter og fra EU, innenfor miljøområdet, jf. art. 6 i forordning 66/2010 om EU-miljømerket). Dette innebærer at et miljømerke bekrefter at et produkt eller tjeneste har bestemte miljøegenskaper. Det vil si at ytelsen som anskaffes ikke har visse negative miljøkonsekvenser. Det er i prinsippet opp til hvert enkelt miljømerke å definere hvilke miljøkonsekvenser ytelsen skal prøves opp mot.

EUs regler om innføring og bruk av miljømerking er en frivillig ordning.

Europakommisjonens avdeling/generaldirektoratet for miljø (DG Environment) har utarbeidet en omfattende liste med «Frequently Asked Questions». Listen er omfattende og inneholder følgende hovedtemaer:

• Top ten
• General
• The EU Ecolabel Scheme
• Applying for EU Ecolabel
• Selling and promoting EU Ecolable
• Brexit

Søk også opp enkelte nasjonale merkeordninger slik som Svanemerke.

Stiftelsen Miljømerking i Norge ble opprettet av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i 1990. Stiftelsen forvalter de offisielle miljømerkene – både det nordiske Svanemerket og det tilsvarende europeiske merket Blomsten i Norge. En vare eller tjeneste som er merket med Svanemerket har oppfylt Miljømerkings helhetlige krav. For å bli miljømerket må hele livsløpet til produktet eller tjenesten være produsert så miljøtilpasset som mulig, hele veien fra råvare – til produksjon – via bruk – til gjenbruk og evt. avfallshåndtering. Miljømerking stiller strenge krav til energieffektivitet, til materialer som brukes, og til god holdbarhet. Kriteriene for å få lisens til å bruke Svanemerket er offentlig tilgjengelige, det må dokumenteres at alle krav er oppfylt og dette blir kontrollert av Miljømerking.

Svanemerket er nordisk, og Miljømerking Norge har søsterorganisasjoner i Sverige, Danmark, Finland og Island. Miljømerking er medlem av den internasjonale miljømerkingsorganisasjonen Global Ecolabelling Network.

Ved at innkjøpere og leverandører forholder seg til anerkjente miljømerker som Svanemerket og Global Ecolabelling Network bidrar dette til å redusere negativ effekt på klima og miljø fordi:

• Innkjøpere slipper å utvikle egne avanserte miljøkrav – innkjøpere lener seg da på miljøfaglige eksperter
• Reduserer evalueringsbyrde av dokumentasjon
• Innkjøpere får tredjeparts miljøgaranti fra utsteder av merket
• Skaper forutsigbarhet i markeder og bransjer gjennom en standardisering av krav. Dette legger til rette for at produsenter kan ha et langsiktig perspektiv i miljøarbeidet for å møte etterspørselen.

Det ligger svært mye faglig kompetanse bak kriteriesettet til de etablerte merkeordningene. Dette bidrar til at det stilles konkrete og riktige krav til klima og miljø innenfor den enkelte merkeodningen. Det er likevel forskjell på merkeodrnigene – noen er mer omfattende enn andre. Ved å stille krav til merkeordninger i innkjøp er det derfor nyttig å kjenne til forskjellene til ulike merkeordninger.

Det eksisterer en ISO-standard for de beste miljømerkene, eksemplevis utgjør ISO 14024 Type 1 miljømerker. Det er dermed relevant å sammenligne den merkeordningen leverandøren tilbyr med denne standarden. Denne standarden stiller krav basert på livssyklusvurderinger, helhetlige og strenge klima- og miljøkrav, åpenhet, jevnlig revidering og kontinuerlig fornying, uavhengig tredjepartssertifisering og er frivillig og markedsbasert. Dette er punkter som er relevante å ta i betrakning om det er relevant og tilstrekkelig til å stille dette som et krav fra en leverandør.

Oppdragsgiveren/innkjøper kan kreve en bestemt merkeordning som dokumentasjon for at varene, tjenestene eller bygge- og anleggsarbeidene har miljømessige, sosiale eller andre egenskaper som angitt i kravspesifikasjonene, tildelingskriteriene eller kontraktsvilkårene. Det vil si at regelverket ikke bare åpner for bruk av rene miljømerker, men også andre merker som ivaretar sosiale hensyn.

Oppdragsgiver kan naturligvis benytte ulike miljøhensyn som tildelingskriterier. Henvisning til miljømerker kan imidlertid være mer effektivt og enklere. Ved bruk av miljømerker som tildelingskriterier vil de som har merkene oppnå flere poeng i evalueringen. Dette gir en mulighet til å veie miljøhensyn opp mot pris, og vil virke mindre konkurransebegrensende enn dersom man setter miljøkrav opp som obligatorisk krav i kravspesifikasjonen.

For å øke konkurransen kan oppdragsgiver vurdere å stille kontraktsvilkår om at varen eller tjenesten skal være miljømerket innenfor en frist etter kontraktsinngåelsen. En passende tidsfrist kan være for eksempel ett år.

Svanemerket/Miljømerking Norge har laget et grundig verktøy for miljøkrav i anskaffelser innen ulike kategorier som i) arbeidsklær, andre tekstiler og fottøy, ii) bygg og anlegg, iii) forbruksvarer og kontorrekvisita, iv) helsesektoren, v) IT-utstyr, vi) møbler og innredning inne og ute, vii) tjenester og trykksaker og viii) transport. Her finner du som innkjøper ferdige formulerte miljøkrav som kan anvendes i anskaffelser.

Ethvert produkt og tjeneste på det europeiske markedet (EU- og EØS-land) som møter vilkårene for det relevante miljømerket innenfor den aktuelle produktkategori kan få et miljømerke.

Produsenter, merkevareeiere og tjenesteleverandører kan søke om å få sine produkter miljømerket med et offisielt miljømerke. Grossister og importører som plasserer produkter på det europeiske markedet kan tilby andres miljømerker fra lisensinnehavere.

Det er den siste tiden blitt vanligere at produkter merkes med en miljøfordel. Dette gjør det vanskelig å skille mellom merker som bidrar til «grønnvasking» og miljømerking som er pålitelige. Offisielle miljømerker, slik som Svanemerket og EU Ecolabel, er pålitelige miljøvalg som gir produkter og tjenester du kan stole på har blitt vurdert for å redusere miljøpåvirkningen fra produksjon til bruk og avhending.

Se eksempelvis Forbrukerrådets oversiktover ulike merker og hva de ulike merkene representer.

Ecolabel index har en omfattede oversikt over eksisterende merkeordninger fra flere land. Se link for mer informasjon og søk etter relevant merkeordning.

UN (United Nations, FN) Global Compacts ti prinsipper for ansvarlig næringsliv gir føringer for hvordan bedriften sikrer ansvarlig drift innen menneskerettigheter, arbeidsliv, antikorrupsjon og miljø. Formålet med prinsippene er å skape et bredt engasjement og en global bevegelse for å skape en bedre verden. Ved å binde seg til prinsippene, må medlemsbedriftene levere årlige bærekraftsrapporter der de svarer på hvordan virksomhetens arbeid knyttet til prinsippene går.

Hva gjelder miljø er dette nedfelt i prinsipp 7, 8 og 9:

Prinsipp 7: Bedrifter skal støtte en føre-var-tilnærming til miljøforutsetninger.

Prinsipp 8: Ta initiativ til å fremme økt miljøansvar.

Prinsipp 9: Oppmuntre til utvikling og bruk av miljøvennlig teknologi.

Prinsippene kan eksempelvis bruks som en del av en virksomhets strategi. UN Global Compact er et av de største bedriftsinitiativene.

I november 2021 møttes medlemslandene i FNs klimakonvensjon fra 1994 til klimaforhandlinger i Glasgow i Skottland. Dette omtales som «COP» - «Conference of the Parties» (norsk «partsmøte») og er klimatoppmøte nr. 26.

Et viktig mål for forhandlingene er å ferdigstille Parisavtalens regelbok for å sikre god implementering av avtalen.

Klimatoppmøtene er årlige sammenkomster der verdens land forhandler om hvordan vi skal håndtere klimaendringene og redusere global utslipp av klimagasser på en rettferdig måte. Grunnlaget for de internasjonale avtalene er FNs klimakonvensjon, Parisavtalen og Kyotoprotokollen.

Konferansen er arrangert i samarbeid mellom UK og Italia, og ble utsatt fra November 2020 grunnet utbruddet av COVID-19 pandemien.

Arrangementet er av mange ansett som den viktigste klimasamlingen siden enigheten om Parisavtalen i 2015 ettersom håndtering av klimakrisen er den største utfordringen vår generasjon står overfor, og overgangen til grønn energi anses som avgjørende for å kunne nå mål om nullutslipp i 2055. Vitenskapelige beregninger av temperaturstigningen basert på innsatsen før COP26, tilsa en oppvarming på opp mot 3˚C dersom ikke ambisjonsnivået økes. Merk at slike fremtidsberegninger er beheftet med usikkerhet.

Klimatoppmøtet i Glasgow, COP26, ble avsluttet med enighet om «Glasgow Climate Pact».

Hovedtrekkene i avtalen kan oppsummeres på følgende måte:

• 1.5˚C målet: I Glasgow Climate Pact heter det at verdens land forplikter seg til å begrense global oppvarming til 1.5˚C sammenlignet med førindustriell tid. Det ble påpekt at dette målet vil kreve store, hurtige og vedvarende reduksjoner i klimagassutslipp, inkludert kutt i globale CO₂-utslipp med 45 prosent innen 2030 og nå netto nullutslipp rundt midten av århundret, samt store kutt i utslippene av andre klimagasser. Dette er en skjerping av målene i Parisavtalen hvor det heter at global oppvarming skal begrenses til «godt under» 2 ˚C, men at det skal «tilstrebes» å begrense den til 1,5 ˚C.
• Vitenskapelig tilnærming: Avtalen erkjenner at det kreves arbeid i dette tiåret, og at klimaarbeid og klimapolitikken skal akseptere vitenskapen og bygge på denne vitenskapen.
• Kull og fossil-subsidier: Som et fremtidig mål skal kull skal fases ned (i motsetningen til formuleringen om at kull skal fases ut), og «ineffektive subsidier av fossil energi» skal fases ut. Dette er viktig av historiske årsaker da det for første gang «kull» nevnes eksplisitt i FN-systemet. Selv om kull er en av hovedgrunnen til klimaendringene står det ikke noe om når dette skal skje, hvem som skal gjøre dette eller hvordan nedfasingen skal skje.
• Finansiering av tiltak i fattige lang: Rike land forplikter seg til å innfri målet om å støtte utviklingsland med 100 milliarder USD snarest og frem til 2025.
• Tap og skade: Det erkjennes at problemstillingen knyttet til «tap og skade» må løses. Dette innebærer at det er enighet om at klimaendringene allerede har forårsaket skade og økonomisk tap, og at dette vil kunne bli verre, og det er de fattige u-landene som rammes hardest. Industrilandene har et historisk ansvar, men det ble ikke en konkret enighet på dette.
• Parisavtalen – kvotesystem: Det ble enighet om Parisavtalens regelbok – retningslinjer for hvordan Parisavtalen skal gjennomføres – ble ferdigstilt etter seks års diskusjon. Dette innebærer særlig enighet om regler som hindrer dobbelttelling av utslippskutt.

Eksperter og klima- og miljøvernforkjempere er uenig i hvorvidt utfallet av klimatoppmøtet var vellykket eller ikke. Dette er likevel et viktig steg på veien.

Parisavtalen er en internasjonal, juridisk forpliktende avtale om klimapolitikk som ble vedtatt på klimatoppmøtet i Paris desember 2015 (COP15). Avtalen bygger på Klimakonvensjonen og praktisk talt alle FNS medlemsland har sluttet seg til avtalen.

Formålet med avtalen er å «styre den globale responsen å trusselen som klimaendringene utgjør», og slik styrke det internasjonale arbeidet for å oppfylle Klimakonvensjonens målsetninger. For å nå dette legger Parisavtalen artikkel 2 til grunn følgende mål:

• Å begrense global oppvarming til «godt under» 2˚C, og å «tilstrebe» å global oppvarming til 1.5˚C sammenliknet med førindustriell tid.
• Å «øke evnen til å tilpasse seg skadevirkningene av klimaendringene»
• Å «gjøre finansstrømmene forenelige med en bane mot lavutslippsutvikling».
• Alle land skal også etablere nasjonale utslippsmål.

FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikheter og stoppe klimaendringene innen 2030.

FNs bærekraftsmål består av 17 mål og 169 delmål. Målene skal fungere som en felles global retning for land, næringsliv og sivilsamfunn.

Målene ble laget på en demokratisk måte gjennom innspill fra land over hele verden og nesten ti millioner mennesker fikk sagt sin mening gjennom en spørreundersøkelse. FNs bærekraftsmål gjelder alle land i verden, og målene har stor innvirkning på norsk politikk – både lokalt i kommuner og nasjonalt.

Sett i lys av det grønne skiftet er det særlig to bærekraftsmål som står sentralt:

Bærekrafsmål 12 – ansvarlig forbruk og produksjon: Sikre bærekraftig forbruks- og produksjonsmønstre.

Bærekraftsmål 13 – stoppe klimaendringene: Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem.

FNs klimapanel (på engelsk Intergovernmental Panel of Climate Change, «IPCC») er et vitenskapelig organ som har som sin viktigste oppgave å utføre regelmessige vurderinger og sammenfatninger av kunnskapsstatusen om klima og klimaendringer. Panelet driver ikke egen forskning, men utarbeider rapporter som sammenfatter og vurderer den mest oppdaterte kunnskapen om vitenskapelige, teknologiske og sosioøkonomiske aspekter ved klimaendringer. Rapporten utgjør det viktigste vitenskapelige grunnlaget for politiske beslutninger i FNs klimakonvensjon og har stor politisk betydning i mange land.

FNs klimapanels hovedrapport fra 9. august 2021 er skrevet av 234 forskere fra 66 land og understreker at menneskers påvirkning på klima har ført til at den globale oppvarmingen går raskere enn før. Hovedpunktene i rapporten kan oppsummeres slik:

Rapporten belyser følgende temaer:

• Klimagasser i atmosfæren
• Temperaturendringer i luften, på land og i havet på kort og lang sikt, globalt og regionalt
• Endringer i nedbør (regn og snø)
• Ekstremvær
• Endringer i isbreer og innlandsis
• Påvirkning av havet og havnivå
• Kjemiske, fysiske, geologiske og biologiske prosesser i naturen
• Koblingen mellom utslipp og klimaendringer (klimasensitivitet)
• Naturlig og menneskeskapt påvirkning
• Hva som skal til for å stanse den globale oppvarmingen på ulike nivåer – klimanøytralitet etc.
• Gjenværende utslipp (karbonbudsjett)

European Green Deal – på norsk Europas grønne giv – er EUs grønne vekststrategi. Strategien beskriver en helhetlig tilnærming i EUs klima- og miljøpolitikk som går på tvers av sektorer, og ivaretar og integrerer bærekraft i videre politikkutforming, så vel som i gjennomføring og revisjon av eksisterende regelverk.

Målet er å sikre en mer bærekraftig og sirkulær økonomisk utvikling med mindre forurensning og lavere klimagassutslipp, bedre helse, økt livskvalitet og nye arbeidsplasser. Målet er klimanøytralitet i EU i 2050. Strategien omfatter et bredt spekter av sektorer, og varsler tiltak på områder som energiomstilling og elektrifisering, transport, industri og sirkulær økonomi, og naturmangfold og matproduksjon.

EUs Green Deal ble lansert av kommisjonspresident Ursula von der Leyen i desember 2019 og er en av Europakommisjonens viktigste prioriteringer.

Norge og EU har i dag et tett og forpliktende samarbeid basert på EØS-avtalen. Dette omfattet også forpliktelser på klima- og miljø-området, og på flere av de sektorene som omfattes av European Green Deal. Arbeidet EU gjør på dette området gir derfor viktige impulser til norsk omstilling, og gir mulighet for å styrke norsk grønn konkurransekraft. Norge kan også bidra mye i EUs arbeid på dette området, slik som havvind og hydrogen, silisium og aluminium, skog og biologiske avfallsprodukter.

European Green Deal – Europas grønne giv – vil sikre økt trivsel og sunnhet for nåværende og kommende generasjoner da avtalen skal sikre

• Frisk luft, rent vann, sunt jordbruk, større biomangfold;
• Renoverende energieffektive bygninger;
• Sunn mat til overkommelig pris;
• Mer offentlig transport;
• Renere energi og avansert, innovativ ren teknologi;
• Produkter som holder lengre og kan repareres, gjenbrukes og resirkuleres;
• Fremtidsrettede jobber og utdanning som er i tråd med det grønne skiftet; og
• Motstandsdyktig industri som er konkurransedyktig mot den globale konkurransen.

EUs «Green Public Procurement» («GPP») – grønne offentlige anskaffelser – er definert som «a process whereby public authorities seek to procure goods, services and works with a reduced environmental impact throughout their life cycle when compared to goods, services and works with the same primary function that would otherwise be procured». GPP er derfor et viktig verktøy for å oppnå miljøpolitiske mål innenfor klimaendringer, ressursforbruk, bærekraftig forbruk og produksjon.

EU har utviklet et felles sett med GPP-kriterier for å sikre likhet i det indre markedet som er basert på data fra forskning, på eksisterende miljømerkekriterier og på opplysninger innhentet av interessegrupper, sivilsamfunnet og medlemsstatene.

Siden 2008 har Europakommisjonen utviklet over 20 kriteriesett innenfor ulike prioriterte sektorer.

Håndboken «Buying Green» er Europakommisjonens viktigste veileder til offentlige innkjøpere til å kjøpe varer og tjenester med lavere miljømessig avtrykk. Veilederen er også av stor interesse for selskaper som ønsker å respondere på grønne anbud.

Tiltaket fra Europakommisjonen er i utgangspunktet rettet mot offentlige innkjøpere, og er et frivillig instrument som kan brukes i ulik utstrekning. Innkjøpere har også en stor frihet til selv å velge hvilke deler av GPP de eventuelt ønsker å benytte seg av. Det offentlige både i Norge og i Europa er en stor innkjøper av et bredt spekter av varer og tjenester, og har derfor en betydelig innkjøpsmakt til å påvirke markedet. Ved å bruke og fremme grønne innkjøp – GPP – vil det offentlige påvirke industrier og leverandører til å utvikle grønn teknologi og produkter.

Formålet med EUs GPP-kriterier er å identifisere de viktigste miljøkonsekvensene av hvert produkt og tjenestene som dekkes, og foreslå klare, verifiserbare og ambisiøse kriterier for å håndtere disse i anskaffelsesprosessen. Kriteriene er ikke juridisk bindende. Medlemsstatene oppfordres til å inkludere kriteriene i sin nasjonale GPP-policy, samt at den enkelte oppdragsgiver oppfordres til å bruke de aktuelle kriteriene i de aktuelle anskaffelsene.

EUs kriteriesett for grønne offentlige innkjøp er basert på klare, forsvarlige og ambisiøse miljøkriterier for produkter og tjenester. Medlemsstatene, herunder også Norge, er riktignok ikke forpliktet til å bruke EUs GPP da disse er frivillige, men ved en utstrakt bruk av disse prinsippene skapes en forutberegnelighet for det indre markedet. Ved etablering av like (eller lignende) sett med kriterier kan også den administrative byrden betydelig reduseres for både innkjøpere og aktørene i markedet. Bruk av like kriterier på tvers av landene i EU er særlig forenklende for selskaper som opererer i flere enn én medlemsstat, samt for små og mellomstore bedrifter som har begrenset med ressurser og evne til å tilpasse seg ulike krav.

Formålet med taksonomien er å etablere en felles forståelse av hvilke økonomiske aktiviteter og investeringer som kan regnes som bærekraftige i tråd med EUs langsiktige klima- og miljømål. EUs taksonomiforordning er grunnmuren i EUs nye regelverk om bærekraftig finans.

Felleseuropeiske kriterier er ment å gjøre det lettere å sammenligne investeringsmuligheter på tvers av land og sektorer, og skal bidra til å redusere risikoen for såkalt grønnvasking hvor investeringer fremstilles som grønne uten å ha beviselige klima- eller miljøgevinster. Systemet vil danne grunnlaget for fremtidige europeiske standarder og merkeordninger for finansielle produkter.

Forordningen stiller krav til hvilken informasjon finansmarkedsdeltagere skal offentliggjøre når et finansielt produkt markedsføres som bærekraftig.

For å kunne defineres som bærekraftig etter forordningen, må en økonomisk aktivitet bidra vesentlig til å oppnå minst ett av seks definerte miljømål. Det skal fastsettes vitenskapsbaserte kriterier for hva som regnes som vesentlige bidrag. I tillegg skal aktiviteten ikke ha en betydelig negativ innvirkning på de øvrige miljømålene, og den må oppfylle minstekrav til sosiale og styringsmessige forhold.

For å kunne anses som bærekraftig må en økonomisk aktivitet i henhold til taksonomien bidra til et eller flere av EUs miljømål:

• Begrensning av klimaendringer;
• Klimatilpasning;
• Bærekraftig bruk og beskyttelse av vann- og marine ressurser;
• Omstilling til en sirkulærøkonomi, avfallsforebygging og gjenvinning;
• Forebygging og kontroll av forurensning; og/eller
• Beskyttelse av sunne økosystemer.

Taksonomiforordningen gir Europakommisjonen hjemmel til å fastsette nærmere kriterier for hvilke økonomiske aktiviteter som kan anses å bidra vesentlig til oppnåelsen av miljømålene. Taksonomien vil tas i bruk i EU fra 1. januar 2022, når det første settet med kriterier trer i kraft. Regjeringen har fremmet lovforslag som gjennomfører EU-forordningen om en taksonomi for bærekraftig økonomisk aktivitet og offentliggjøringskrav (Prop. 208 LS (2020-2021).

For å nå EUs klimamål for 2030 og nå formålene bak European Green Deal, er det avgjørende at vi retter søkelyset mot bærekraftige prosjekter og aktiviteter. EUs taksonomier et virkemiddel i dette arbeidet. Behovet for å styre samfunnets ressurser til bærekraftige tiltak er også forsterket som følge av COVID-19 pandemien og arbeidet med å gjenopprette samfunnet, økonomien og bedrifter.

I juli 2021 presenterte europakommisjonen en pakke med tolv lovforslag som skal bidra til at EU når sitt oppdaterte klimamål for 2055. Pakken kalles «Fit for 55» (på norsk «Klar for 55») ettersom alle medlemsland er blitt enig om å øke EUs klimamål for 2030 fra minst 40 prosent redusert utslipp til minst 55 prosent redusert nettoutslipp, sammenlignet med tallene fra 1990.

Endringene gjelder følgende områder:

• Revisjon av EUs kvotesystem (EU ETS); inklusive forslag til utvidet virkeområde,
• Revisjon av LULUCF-forordningen (land use, land use change and forestry) som omhandler opptak og utslipp av arealer og skogbruk;
• Revisjon av innsatsfordelingsforordningen (effort sharing regulation) for det som ofte kalles ikke-kvotepliktige utslipp (transport, jordbruk, bygg m.m.);
• Revisjon av direktivet om infrastruktur for alternative drivstoff;
• Forslag til forordning om opptak av fornybare og lavkarbondrivstoff i maritim sektor;
• Forslag til forordning om opptak av bærekraftig alternative drivstoff i luftfart;
• Revisjon av fornybardirektivet;
• Revisjon av energieffektiviseringsdirektivet;
• Revisjon av energiskatedirektivet;
• Forslag til forordning om karbongrensejusteringsmekanisme; og
• Forslag om forordning som etablerer et sosialfond for klimainnsats.

Pakken er ansett som noe av det mest betydningsfulle uttaket av EUs Green Deal til nå, og vil utgjøre en sentral del i EUs klima- og energipolitikk. Med disse nye lovforslagene og tiltakene beveger vi oss fra «soft law» til «hard law» som potensielt vil kunne øke hastigheten på utviklingen. Formålet er å drive frem utslippskutt og legge rammeverket for å få fart på Green Deals industrielle ambisjoner. Dette vil bidra til utslippskutt ved å dra nytte av ny vekst- og sysselsettingsmuligheter for Europa.

EU har som mål å være klimanøytrale i 2050 – altså en økonomi med nullutslipp av drivhusgasser. Dette målet er kjernen i European Green Deal, og er i overenstemmelse med EU’s forpliktelser i henhold til Parisavtalen. EUs klimamål er å redusere utslippene med 55 prosent innen 2030, og er antatt å gi en jevn utslippsbane fram til klimanøytralitet i 2050. Et slikt kutt i utslipp vil kreve innsats fra alle sektorer.

EUs mål for 2030 er brutt ned i tre delmål som skal oppfylles gjennom EUs klimaregelverk:

• Kvotepliktig utslipp: For utslipp omfattet av kvotesystemet (EU ETS) er målet totalt 43 prosent reduksjon i utslipp i 2030 sammenlignet med 2005. Europakommisjonen har foreslått å øke målet til 61 prosent reduksjon i 2030 sammenlignet med 2005.
• Ikke-kvotepliktige utslipp: Målet er totalt 30 prosent reduksjon i 2030 sammenlignet med 2005. Det er ulike mål for de ulike EU-landene. Europakommisjonen har foreslått å øke målet til 40 prosent reduksjon i 2030 sammenlignet med 2005.
• Opptak og utslipp i skog og annen arealbruk: Mål om at samlede utslipp ikke skal overstige opptaket i sektoren. Europakommisjonen har foreslått endringer i dette regelverket som følge av det forsterkede 2030-målet.

På nåværende tidspunkt er konsekvensene av EUs klimatiltak i hovedsak bare blitt vurdert på EU‑nivå. De makroøkonomiske virkninger på medlemsstatsnivå vil variere noe som følge av medlemsstatenes forskjellige utgangspunkter for veien mot klimanøytralitet og forskjellige sektorspesifikke sammensetninger av landets utslippsprofil. EU har derfor fokusert på at en rettferdig omstilling er en hjørnesten i EUs Green Deal. Medlemsstatene vil likevel dra fordel av viktige redskaper på EU-plan til å takle eventuelle utfordringer, og da særlig gjennom EUs flerårige finansielle rammer for 2021-2027 og NextGenerationEU.

EUs NextGenerationEU (NGEU) er et midlertidig rekonstruksjonsfond på 750 milliarder EURO. Fondet ble vedtatt i 2020, og skal støtte medlemsland som blir skadelidne av COVID-19 pandemien.

Fondet fordeles på sju programmer:

• Rekonstruksjons og solidatertsfond
• ReactEU
• Horisont Europa
• InvestEU
• Utvikling av landdistrikter
• Fondet for rettferdig omstilling
• RescEU

NextGenerationEU skal også bidra til å gjøre EU grønnere med følgende tiltak:

• Forbedre vannkvaliteten i elver og hav, redusere avfall og plaststrø, plante milliarder av trær og bringe tilbake biene
• Skape grønne områder i byene våre og øke bruken av fornybar energi
• Gjøre oppdrett mer miljøvennlig, slik at maten vår er sunnere
• I tillegg til grønne tiltak fokuserer NextGenerationEU på følgende tiltak:
  • Digitalisering
  • Skape et tryggere og sunnere EU slik at vi er bedre forberedt på enhver fremtidig krise, slik som Covid-19 pandemien
  • Legge til rette for en motstandsdyktig befolkning med fokus på utdanning og entreprenørskap

Legge til rette for like muligheter ved å kjempe mot rasisme og fremmedfrykt, fremme likestilling, LHBTIQ og lovgivning som dekker alle former for hatytringer og hatkriminalitet.

Plastforsøpling er et av verdens raskest økende miljøproblem, og plasten truer alt dyreliv så vel som menneskers helse. I Norge havner 8 400 tonn plast i naturen hvert eneste år. Forbudet mot engangsplast har til formål å forebygge og redusere visse plastprodukters miljøpåvirkning, herunder særlig miljøet i vann, menneskelig helse, så vel som å fremme overgangen til en sirkulær økonomi med innovasjon og bæredyktige forretningsmodeller, produkter og materialer, og dermed også bidrag til et velfungerende indre marked.

Dette er bakgrunnen for at Norge støtter EU forbudet mot engangsartikler av plast som baserer seg på EUs direktiv om reduksjon av visse plastprodukters miljøpåvirkning. Forbudet omfatter både krav til produktdesign, merkekrav, utvidet produktansvar, innsamling

Forbudet gjelder i Norge fra 3. juli 2021, og innføres i Norge samtidig som andre land i EØS-området.

Forbudt mot engangsplast omfatter følgende produkter:

• Bomullspinner (unntatt til medisinsk utstyr)
• Bestikk (gafler, kniver, skjeer og spisepinner)
• Tallerkener
• Sugerør (unntatt til medisinsk utstyr)
• Rørepinner i drikkevarer
• Ballongpinner og festemekanismer til slike pinner
• Matbeholdere av ekspandert polystyren, med eller uten lokk, til matvarer som uten ytterligere tilberedning er beregnet til å spises fra beholderen enten på salgsstedet eller som take away.
• Drikkevareemballasje av ekspandert polystyren og korker og lokk til disse
• Drikkebegre av ekspandert polystyren og lokk til disse.

«ESG» står for Environmental, Social and Governance Criteria. På norsk omtales dette som miljø-, samfunns- og selskapsytringsprinsipper. Prinsippene angir standarder som et selskap og dets investorer kan bruke til å måle ringvirkningene av dets virksomhet og langsiktige strategi.

Selskaper kan integrere hensyn til miljø, samfunnsforhold og selskapsstyring i deres langsiktige strategi for å:

• skape et positivt totalbidrag;
• oppnå bærekraftig vekst; og
• unngå og håndtere negative virkninger i tilknytning til deres virksomhet, produkter eller tjenester.

Investorer vektlegger i økende grad slike ikke-finansielle faktorer i deres analyse for markedsrisiko og vekstmuligheter.

Sustainability Accounting Standards Board («SASB») er en ideell organisasjon som utvikler regnskapsstandarder for bærekraft. SASB-Standard gir veiledning i forbindelse med offentliggjøringen av økonomisk bærekraftsinformasjon fra selskaper til sine investorer. Standardene, som er tilgjengelige for 77 sektorer, identifiserer undergruppen av miljø-, samfunns- og selskapsytringsprinsipper (ESG) som er mest relevante for økonomiske resultater i hver bransje.

Standarden er ikke obligatorisk.

Transport av personer og gods skjer i et komplekst samspill mellom en rekke ulike aktører, både private og offentlige. Regjeringen vil styrke dette samspillet, og ønsker at de ulike aktørene utnytter sine fortrinn på en måte som sikrer at de transportpolitiske målene kan oppnås på en så effektiv måte som mulig.

Velfungerende og effektiv transport mellom medlemsstatene i EU skal gi bedre konkurranseevne gjennom å legge til rette for fri flyt av varer og tjenester i det indre markedet.

Innkjøper har en relativt stor valgfrihet – et innkjøpsfaglig skjønn – til å innrette anskaffelser i tråd med ønskede klima- og miljømål. Det er mulig å stille krav til transport gjennom hele leverandørkjeden, men de konkrete kravene må vurderes i lys av dokumentasjonskravet og muligheten for innkjøpers etterprøvbarhet. Hva gjelder transport, herunder særlig varetransport, er markedet for nullutslippsteknologi ved bruk av varebiler relativt modent sammenlignet med lastebiler. Med denne bakgrunnen er det foreløpig en hensiktsmessig konkretisering å stille krav til sisteleddstransport (last mile).

Tildelingskriterium som premierer klima- og miljøvennlig drivstoff og energibærere kan være egnet for transport i vareanskaffelser som omfatter varebiler (eller elbiler). Dersom det stilles relevante kontraktskrav om for eksempel bruk av bærekraftig drivstoff, er det viktig at dette følges opp.

Lav- og nullutslippsbiler blir definert som biler som har et CO2-utslipp på opptil 50 g/km.(Kilde)

Fordelen med bruk av lav- og nullutslippsteknologien påføres klima og miljø et mindre negativt fotavtrykk sammenlignet med fossilt kjøretøy.

Oppdragsgiver må sikre at det stilles tilstrekkelig krav om dokumentasjon fra leverandørene under tildelingskriterier som gjelder fremtidige forhold om miljøvennlige løsninger under kontraktsperioden som legger til rette for at miljøintensjoner realiseres effektivt, slik som anskaffelsesforskriften § 18-1 niende ledd krever.

Når det gjelder innføring av miljøvennlig transport i kontraktsperioden, er det mulig å kreve dokumentasjon som oppstillinger og dokumentasjon som viser tilbydernes egne kjøretøy, planer for innkjøp av nullutslippskjøretøy, tilsvarende fra underleverandører, oversikt over fordelingen mellom egne kjøretøy og underleverandører i de enkelte kommuner, eller annet. Dokumentasjonen som medfølger tilbudet er en kontraktsmessig forpliktelse som leverandørene må overholde, og er derfor egnet til å premieres eller straffes ut ifra ambisjonsnivå også på tilbudstidspunktet, selv om fullbyrdelsen skjer frem i tid. I tillegg er det mulig å kreve konkrete beskrivelser som er egnet til å underbygge hvordan tilbyderne for de aktuelle områdene og tidsperioder frem i tid vil kunne oppfylle det de tilbyr i konkurransen. På en slik måte vil man legge til rette for en reell kontroll av realismen av hva som tilbys under tildelingskriteriet som premierer leverandører med ambisiøse mål for innføring av miljøvennlige løsninger i kontraktsperioden. Dette gir også incentiv for investeringsviljen hos leverandørene til innovasjon og innfasing av miljøvennlig transport.

Et vilkår for tildelingskriterienes lovlighet er at oppdragsgiver har stilt krav som gjør at informasjonen i tilbudet kan etterprøves effektivt, jf. FOA § 18-1 niende ledd. Sanksjoner vil ikke kunne erstatte eller tre istedenfor et i utgangspunktet ulovlig tildelingskriterium som ikke legger til rette for en objektiv og effektiv kontroll. Det tilhørende dokumentasjonskravet må effektivt og objektivt kunne kontrolleres i kontraktsperioden. Dersom det ikke kreves noen form for egentlig dokumentasjon relatert til det aktuelle tildelingskriteriet som skal evalueres, vil ikke den aktuelle konkurransen tilfredsstille de grunnleggende kravene om likebehandling av tilbyderne, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet. Da kan konkurransen avlyses hvis det foreligger en «saklig grunn», som ofte innebærer at det må foreligge en nærliggende faktisk mulighet for at feilen kan ha hatt betydning og det er påvist at konkurransen kunne fått et annet utfall om feilen tenkes bort, jf. anskaffelsesforskriften § 25-4 første ledd.

Miljødirektoratet har laget en oversikt og verktøy for beregning av utslippseffekten av ulike klimatiltak, og har under kategorien «veitrafikk» laget et verktøy for beregninger knyttet til bruk av lav- og nullutslippsteknologi for busser, person- og varebil, og lastebil og varebil.

Miljødirektoratet har estimert at det er en potensiell utslippsreduksjon på totalt 66 000 tonn CO2-ekvivalenter over hele perioden 2021 til 2030 ved at offentlige innkjøpere stiller krav til at avfallsinnsamling og renovasjonskjøretøy skal bruke nullutslippsteknologi eller biogass. Innen transport anses nullutslippsløsninger som elektrisitet og hydrogen. Ved at det private også stiller krav til elektrisk drift eller biodrivstoff vil dette være et tiltak for å redusere miljøbelastningen.

Merk at det kommer nye krav til utsortering og materialgjenvinning av bioavfall og plastavfall (avfallsforskriften kapittel 10a) for husholdningsavfall og næringsavfall. Det reviderte regelverket som hadde høringsfrist 28. april 2021 skal støtte opp om sirkulær økonomi, og inneholder blant annet høyere mål for materialgjenvinning, krav til separat innsamling av flere avfallstyper og krav om at slikt separat innsamlet avfall ikke skal forbrennes.

Biogass er klimavennlig energi som dannes når organisk materialer som planterester, matavfall, fiskeriavfall, gjødsel og avløpsslam brytes ned av mikroorganismer i oksygenfritt miljø. Biogass består i hovedsak av metan. Ved forbrenning dannes CO2 og vann. Siden råstoffet kommer fra biologisk materiale regnes forbrenningen som CO2-nøytral da denne går inn i det naturlige CO2 kretsløpet.

Biogass kan brukes til drivstoff, oppvarming og produksjon av elektrisitet.

Fordelen ved bruk av biogass sammenlignet med fossilt drivstoff er, blant annet, at

• Biogass er klimanøytralt fordi den allerede finnes i kretsløpet og tilfører følgelig ikke mer CO2 i atmosfæren; og
• Biogass utskiller mindre støvpartikler, har mindre utslipp av nitrogenoksider, og lager mindre støy.

Bruk av biogass krever ikke bruk av ikke-fornybare ressurser fra hav- og jordbunnen.

Videre finnes det ulike typer biodrivstoff som også delvis er gjenstand for ulike regler. Konvensjonelt biodrivstoff er biodrivstoff som er basert på råstoff som også kan brukes til å produsere mat eller dyrefor, slik som biodrivstoff basert på raps, soya eller palmeolje. Avansert biodrivstoff kalles ofte «fremtidens biodrivstoff». Slikt biodrivstoff kan fremstilles på rester og avfall fra industri, landbruk eller skogbruk. Det er særlig avansert biodrivstoff som anses å gi god klimanytte da den ikke går på bekostning av matproduksjon og samtidig håndterer avfallsproblemer.

Biodrivstoff er et mer miljøvennlig produkt enn fossilt drivstoff dersom det produseres på riktig måte. Miljødirektoratet publiserte i 2017 en rapport som viser at økt bruk av biodrivstoff kan føre til reduserte klimagassutslipp i Norge.

Enkelte produsenter av palmeolje hogger ned regnskog og andre karbonrike naturområdet for å dyrke palmeoljetrær. Hogst av regnskog fører til at store mengder karbon slippes ut i atmosfæren, truer det biologiske mangfoldet og kan føre til redusert evne til å reflektere varme fra jordoverflaten. Avhengig av hva slags landområder som blir brukt, kan biodrivstoff slippe ut opptil mer enn 10 ganger mer CO2 enn konvensjonelt drivstoff. Produksjon av drivstoff med slike direkte konsekvenser oppfyller ikke EUs krav til bærekraftig palmeolje i fornybardirektivet.

Produksjon av biodrivstoff med palmeolje kan også føre til såkalte indirekte arealbruksendringer. Indirekte arealbruksendringer («Indirect Land Use Changes» eller «ILUC-effekter») innebærer at det blir produsert råstoff til biodrivstoff på arealer hvor det tidligere ble produsert mat. Dette medfører at matproduksjonen må flyttes, og dermed må nye jordbruksarealer utvikles.

Mesteparten av biodrivstoffet som omsettes i Norge importeres fra utlandet, og utslipp fra produksjonen føres derfor på klimagassregnskapet i det landet det produseres.

I utredningen «Handlingsrommet for å begrense biodrivstoff basert på palmeolje eller biprodukter av palmeolje i offentlige anskaffelser» gjennomført på bestilling fra Miljødirektoratet fra 2018, konkluderes det med «at et palmeoljeforbud vil kunne være lovlig etter EØS-avtalen, WTOs regelverk om offentlige anskaffelser (GPA-avtalen) og de relevante handelsavtalene til EFTA og investeringsavtalene til Norge, så lenge staten kan dokumentere, med en tilstrekkelig tyngde, at produksjon av biodrivstoff basert på palmeolje fører til større klimagassutslipp enn andre typer biodrivstoff. Dersom staten kun kan dokumentere det mindre, nemlig at produksjon av biodrivstoff basert på palmeolje fører til avskoging og/eller på annen måte høye klimagassutslipp, uten at dette nødvendigvis skjer i større grad enn for andre typer biodrivstoff, er det mer usikkert om forbudet vil være i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser. […]»

Forurensningsloven legger til grunn at «avfall» er løsøregjenstander eller stoffer som noen har kastet, har til hensikt å kaste eller er forpliktet til å kaste.

Videre er avfall delt inn i følgende kategorier:

• Husholdningsavfall: Avfall fra private husholdninger, herunder større gjenstander som inventar og lignende.
• Næringsavfall: Avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner.
• Spesialavfall: Avfall som ikke hensiktsmessig kan behandles sammen med andre husholdningsavfall eller næringsavfall på grunn av sin størrelse eller fordi det kan medføre alvorlig forurensning eller fare for skade på mennesker eller dyr.

Løsøregjenstander og stoffer som har blitt avfall, kan først opphøre å være avfall når de som minimum

• Har gjennomgått gjenvinning, altså tiltak der hovedresultatet er at avfall kommer til nytte ved å erstatte materialer som ellers ville blitt brukt, eller at avfall har blitt forberedt til dette;
• Er alminnelig brukt til beste formål;
• Kan omsettes i et marked eller er gjenstand for etterspørsel;
• Innfrir de tekniske kravene som følger av de aktuelle bruksområdene og eventuelle produktkrav og –standarder; og
• Ikke medfører nevneverdig høyere risiko for helseskade eller miljøforstyrrelse enn tilsvarende gjenstander og stoffer som ellers kunne blitt brukt.

Produktene vi omgir oss med er produsert av råvarer som er hentet fra naturen, og en betydelig andel av disse råvarene er ikke-fornybare. Utnyttelse av naturressurser har en miljøbelastning. Kildesortering og resirkulering bidrar til at avfallet blir til nye råvarer. Gjenbruk av råvarer til nye råmaterialer vil igjen føre til at vi reduserer behovet for uttak av naturressurser, og sikrer at naturressursene som allerede er tatt ut får en lengre levetid. Gjenvinning av avfall krever i tillegg mindre energi enn å utvinne nye råvarer fra naturen.

Avfallshierarkiet eller avfallspyramiden, illustrerer prioriteringene i norsk avfallspolitikk og EUs rammedirektiv for avfall.

Avfallshierarkiet består av fem lag:

• Avfallsreduksjon: Det fremste målet i avfallspolitikken er å redusere avfallsmengdene, og sikre at veksten i avfallsmengdene er på et nivå under den økonomiske veksten. Videre er den beste måten å redusere miljøvirkningene av avfall på å forebygge avfall fra starten av. Det er derfor viktig å ha et bevisst forhold til avfall og være en bevisst innkjøper.
• Gjenbruk: Avfallspolitikken har som mål å bruke tingene om igjen framfor å kvitte seg med tingene. Unngå derfor engangsprodukter og undersøk om produktet gjenbrukes på en ny måte, repareres, re-designes, selges eller gis bort.
• Materialgjenvinning: Materialgjenvinning innebærer å gjenvinne avfall slik at ulike materialer kan brukes som råvarer i produksjon av andre tjenester. Avfallet vi kaster er viktige råvarer i produksjon av nye produkter, og råstoff som er basert på avfall har lavere bruk av energi enn nyutvunnede råstoffer. Du kan blant annet legge til rette for kildesortering, pant av flasker eller etterspørre gjenvunnet eller gjenvinnbart materiale.
• Energiutnyttelse: Energiutnyttelse av restavfall erstatter bruk av elektrisitet, olje og gass til oppvarming og gjør at helse- og miljøskadelige stoffer tas ut av kretsløpet. Vurder derfor om du kan gjenvinne ressurser, for eksempel ved bruk av biogass.
• Tapt ressurser – deponering: Sørg for at en tapt ressurs blir deponert på en forsvarlig måte – det vil si forsvarlig sluttbehandling.

Illustrasjonen skal leses fra øverst til nederst, og målet er at avfallet skal behandles så nær toppen av pyramiden som mulig.

Det følger av forurensningsloven kap. 5 at norske kommuner skal sørge for innsamling og behandling av innbyggernes husholdningsavfall. Kommunen finansierer dette ved et avfallsgebyr til selvkost.

Skillet mellom husholdningsavfall og næringsavfall og ansvaret for dette avfallet er i hovedsak et kostnadsspørsmål.

Avfallsinnsamling for offentlig eller privat næringsliv – næringsavfall – er i større grad konkurranseutsatt da næringslivet selv er ansvarlig for virksomhetens avfallshåndtering. Det er virksomheten selv som er ansvarlig for å legge til rette for kildesortering og inngå avtale med et avfallsselskap som kan hente og behandle avfallet fra virksomheten. Da dette er en konkurranseutsatt næring kan næringslivet ikke bare fokusere på pris, men også miljøeffekten ved aktivt å sette krav til hvordan eget avfall håndteres.

Produsenter og importører av ulike varer og emballasje er underlagt en produsentansvarsordning. Dette betyr at produsenten tar ansvar for at det de produserer og setter ut på markedet også blir samlet inn og gjenvunnet etter at det har blitt avfall. Produsenter og importører er forpliktet til å være medlem av et returselskap og betale inn et miljøgebyr som skal dekke de kostnadene forbundet med å samle inn og gjenvinne emballasjen eller produktene de setter ut på markedet. I Norge ble produsentansvaret for mange avfallstyper allerede etablert på 1990-tallet av daværende Miljøverndepartementet.

Et returselskap ivaretar produsentansvaret på vegne av produsenter og importører, og tar hånd om selve returordningen; det at emballasjen eller produktet blir samlet inn og gjenvunnet. Formålet med produsentansvarsordningen er å redusere miljøproblemer varer og emballasje forårsaker når de brukes, øke ombruk og materialgjenvinningen, og redusere miljøproblemer når de blir til avfall. Et returselskap skal være godkjent av Miljødirektoratet.

Det er Miljødirektoratet som godkjenner returselskap. Et godkjent returselskap ivaretar produsentansvaret på vegne av produsenter og importører, og tar hånd om at emballasje eller produkter blir samlet inn og gjenvunnet.

Miljødirektoratet har estimert at det er en potensiell utslippsreduksjon på totalt 66 000 tonn CO2-ekvivalenter over hele perioden 2021 til 2030 ved at offentlige innkjøpere stiller krav til at avfallsinnsamling og renovasjonskjøretøy skal bruke nullutslippsteknologi eller biogass. Ved at det private også stiller krav til elektrisk drift eller biodrivstoff vil dette være et tiltak for å redusere miljøbelastningen.

Merk at det kommer nye krav til utsortering og materialgjenvinning av bioavfall og plastavfall (avfallsforskriften kapittel 10a) for husholdningsavfall og næringsavfall. Det reviderte regelverket som hadde høringsfrist 28. april 2021 skal støtte opp om sirkulær økonomi, og inneholder blant annet høyere mål for materialgjenvinning, krav til separat innsamling av flere avfallstyper og krav om at slikt separat innsamlet avfall ikke skal forbrennes.

I Norge kastet vi over 12 millioner tonn avfall (Avfallsregnskapet 2019, SSB). Produktene vi omgir oss med er produsert av råvarer som er hentet fra naturen, enten fornybare eller ikke-fornybare ressurser. Kildesortering og gjenvinning handler om at vi tar vare på materialene i avfallet og bruker dem som råvarer til å lage nye produkter. Ved å bruke råmaterialene på nytt begrenser vi uttak av naturressurser, og sikrer at naturressursene som allerede er tatt ut får lengre levetid. Å gjenvinne avfall til nye råvarer krever i tillegg mindre energi enn når vi utvinner råvarer fra naturen.

Videre bidrar kildesortering til at vi unngår at skadelige stoffer og miljøgifter fra avfall havner på avveie og gjør skade på natur, mennesker og dyr. Kildesortering sikrer derfor at farlig avfall håndteres på forsvarlig vis.

EU stiller krav om at 65 prosent av husholdningsavfall og lignende avfall fra næringslivet skal materialgjenvinnes innen 2035. For å nå disse målene må man aktivt bruke avfallshierarkiet som grunnlag for kildesortering.

Ved å bruke sin innkjøpsmakt kan innkjøpere, både offentlige og private, direkte påvirke hva de selv velger å kjøpe, men også påvirke utvikling og innovasjon i markedet gjennom markedsdialog. Det er derfor viktig å ha en god innkjøpsstrategi som fremmer klima- og miljøvennlige valg. Strategien bør ta utgangspunkt i en kartlegging av dagens bruk av plast, en identifisering av mulige tiltak, mål og fordeling av ansvar. I denne sammenheng er det nyttig å benytte seg av avfallshierarkiet.

DFØ har laget en veileder om hvordan redusere plast i anskaffelser – og bruke plast smartere. Veiledningen er også av nytte for private virksomheter.

Plastforsøpling er et av verdens raskest økende miljøproblem, og plasten truer alt dyreliv så vel som menneskers helse. I Norge havner 8 400 tonn plast i naturen hvert eneste år. Forbudet mot engangsplast har til formål å forebygge og redusere visse plastprodukters miljøpåvirkning, herunder særlig miljøet i vann, menneskelig helse, så vel som å fremme overgangen til en sirkulær økonomi med innovasjon og bæredyktige forretningsmodeller, produkter og materialer, og dermed også bidra til et velfungerende indre marked.

Forbudet gjelder i Norge fra 3. juli 2021, og innføres i Norge samtidig som andre land i EØS-området.

Forbudet mot engangsplast omfatter følgende produkter:

• Bomullspinner (unntatt til medisinsk utstyr)
• Bestikk (gafler, kniver, skjeer og spisepinner)
• Tallerkener
• Sugerør (unntatt til medisinsk utstyr)
• Rørepinner i drikkevarer
• Ballongpinner og festemekanismer til slike pinner
• Matbeholdere av ekspandert polystyren, med eller uten lokk, til matvarer som uten ytterligere tilberedning er beregnet til å spises fra beholderen enten på salgsstedet eller som take away.
• Drikkevareemballasje av ekspandert polystyren og korker og lokk til disse
• Drikkebegre av ekspandert polystyren og lokk til disse.

Sirkulære anskaffelser bygger på prinsippet om en sirkulær økonomi.

En sirkulær økonomi – kretsløpsøkonomi – har som mål at ressurser forblir i økonomien lengst mulig ved at virksomheten opprettholder verdien av produkter, materialer og ressurser så lenge som mulig ved å utnytte og gjenbruke ressursene mer effektivt. Prinsippet om sirkulær økonomi er følgelig at man søker å forvalte og unytte virksomhetens ressurser på en slik måte at de gir samfunnet høyest mulig verdi og nytte lengst mulig.

Dette innebærer at virksomheter beveger seg fra en lineær økonomi hvor vi utvinner ressurser, produserer, forbruker og kaster, til en økonomi hvor vi forvalter ressursene på en slik måte at vi forebygger at avfall oppstår.

Sirkulærøkonomien innebærer at man utnytter verdien av produkter, materialer og ressurser så lenge som mulig. Ved å gå fra en lineær økonomi hvor produkt og ressurser blir kastet og slik forsvinner ut av verdikjeden, og over til en sirkulær økonomi vil virksomheter får gevinster i form av kostnadsreduksjon, i tillegg til miljøgevinsten. Videre har forbrukere og innkjøpere et stadig økende fokus på god kvalitet som legger til rette for lang levetid og muligheter for gjenbruk i innkjøpsprosessen. Det vil dermed kunne være et konkurransefortrinn å bidra til en sirkulær økonomi og bidra til miljø- og samfunnsansvar.

En sirkulær økonomi er et prinsipp for økonomisk virksomhet for å opprettholde verdien av produkter, materialer og ressurser så lenge som mulig ved å utnytte og gjenbruke ressursene mer effektivt.

Enova er et statforetak som ble opprettet i 2001 med det formål å bidra til omlegging av energibruk og energiproduksjon. Selskapet eies av Klima- og miljødepartementet.

Enova arbeider for Norges omstilling til lavutslippssamfunnet. Omstillingen krever at vi kutter utslipp av klimagasser, ivaretar forsuningssikkerheten og skaper nye verdier. Derfor jobber Enova for å få de gode løsningene ut i markedet og bidra til nye energi- og klimateknologier.

Det kan søkes støtte fra Enova til en rekke energitiltak i helårsbolig eller fritidsbolig, både eksisterende og oppbygningsprosjekter så lenge formålet med boligen ikke er utleievirksomhet. Hvilke tiltak som er tilgjengelig for de aktuelle boligene varierer og må derfor avgjøres konkret .

På Enovas hjemmesider finner du hjelp og veiledning for søknadsprosessen, herunder både informasjon som er nyttig før, under og etter at du har søkt om støtte.

Enova forvalter midler fra Klima- og energifondet i henhold til fondets vedtekter, oppdragsbrev og avtale med Klima- og miljødepartementet. Formålet til Klima- og energifondet er å bidra til reduserte klimagassutslipp og styrket forsyningssikkerhet for energi, samt teknologiutvikling som på lengre sikt også bidrar til reduserte klimagassutslipp.

Målet om å ha høye energiambisjoner er positivt for det første fordi byggets energibruk har innvirkning på økonomien til bygget gjennom hele levetiden i den forstand at en høy investeringskostnad som et engangsbeløp vil senke energibehovet gjennom byggets levertid og slik påvirke totaløkonomien. Dette innebærer at man har et fokus på byggets livssykluskostnader (LCC). Videre er lavere energiforbruk viktig for å redusere utslipp, og dermed bidra til å nå nasjonale og internasjonale klimamål. God og langsiktig disponering er derfor avgjørende.

Noen av de største miljøvirkningene er forbundet med anvendelse av bygninger, herunder energiforbruket. Europakommisjonen har laget et sett med frivillige «Green Public Procurement Criteria» med fokus på kontorbygg. Kriteriesettet fremhever følgende aspekter:

• Anvend utvelgelseskriterier for prosjektledere, arkitekter og ingeniører basert på erfaring med bæredyktig bygningskonstruksjon og for entreprenører basert på erfaring med gjennomførelse av å forberede konstruksjoner;
• Angi minimumskrav til standarder for energiforbruk som ligger over EPBD-kravene ;
• Inkluder tiltak som har til formål og sikre høy leveranse i hver fase av anbudsprosessen. Vurder hvorvidt ekstra poeng under tildelingen av kontrakten for ytelse over minstekravene;
• Ved spesifisering av materialer, inkluder kriterier for reduksjon av iboende miljøvirkninger og ressursanvendelse, eksempelvis ved å legge vekt på livssykluskostnader (LCC);
• Fremhev løsninger som omfatter høyeffektive eller vedvarende energisystemer;
• Sett fokus på innendørs luftkvalitet, naturlig lys, komfortable arbeidstemperatur og tilstrekkelig ventilasjon;
• Krev at det benyttes vannbesparende beslag;
• Inkluder kontraktsbestemmelser vedrørende installasjon og idriftsettelse av energisystemer, avfalls- og sorteringsordninger og kontrolleringer av innendørs luftkvalitet; og
• Gi entreprenøren ansvar for utdannelse til byggets brukere for anvendelsen av bærekraftig energiutnyttelse innenfor kontraktens rammer. Hvis det er pålagt løpende ansvar, gi entreprenøren ansvar for overvåking og forvaltning av energieffektiviteten flere år etter overtakelse.

Merk at veiledningen er skrevet til en tidligere utgave av Buying Green (2011).

Med dagens utvalg av miljøvennlige og energibesparende produkter er det ulike muligheter for en sluttbruker å sikre utnyttelse av energi og flere sparetiltak som kan benyttes for å legge til rette for effektiv energibruk. En aktør i markedet er ENØK Norge som tilbyr smarte og kostnadseffektive energiløsninger til boliger og (mindre) bedrifter. ENØK Norge har tjenester for energiberegning, energimerking, uavhengig kontroll, energioptimalisering av bolig og bedrift, energirådgivning.

Enova er en av initiativtakerne bak DNV GLs veileder for tilrettelegging av fossilfrie og utslippsfrie alternativer på byggeplasser. Veilederen er utformet som en sjekkliste og skal svare på konkrete utfordringer, og gi råd om hvordan utfordringene kan løses, på veien mot en fossil- og utslippsfri byggebransje.

Et tiltak for å redusere miljøavtrykk av bygg er å spesifisere krav til materialer som brukes. Utbygger/entreprenøren bør derfor tilstrebe å inkludere kriterier som fremhever materialer som har en redusert iboende miljøvirkning og ressursanvendelse, eksempelvis ved å vektlegge livssykluskostnader (LCC). Hvilke krav som konkret kan settes må vurderes konkret. I denne sammenheng har Grønn Byggallianse utarbeidet en veileder til å definere funksjons- og dokumentasjonskrav, for å sikre valg av produkter med lavmiljøpåvirkning.

I tillegg har det nordiske prosjektet «Nordic Guide to Sustainable Materials» utgitt en veileder for Anskaffelser av miljøvennlige byggevarer. Veilederen er utarbeidet for alle typer byggherrer, både offentlige og private, små og store, byggherrer med høye ambisjoner og «nybegynnere». Den kan både brukes ved anskaffelser til nybygg, samt til rehabilitering og løpende vedlikehold. Veilederen beskriver beste praksis som en inspirasjon for byggherrer som vil være i forkant av gjeldende forskrifter og praksis.

DFØ har laget en oversikt over hva du bør tenke på ved ombygging og oppgradering av bygg. I tillegg har de laget en veiledning over praktiske valg og utfordringer for bygg, anlegg og eiendom.

Energimerkesystemet er grunnlaget for å gjennomføre energimerking av boliger og yrkesbygg. Energimerkesystemet består av beregningskjerne, pre-prosessor og attestgenerator. I tillegg har systemet en database med ferdige energiattester og energiattester under arbeid.

Ordningen er hjemlet i energimerkeforskriften og administreres av Enova.

Energimerkestatistikken inneholder data over alle utstedte energiattester, og oppdateres i sanntid. I portalen kan du få oversikt over antall energiattester etter år, bygningskategori, energikarakter, oppvarmingskarakter, registreringstype og byggteknisk forskrift (TEK).

BREEAM står for Building Research Establishment Environmental Assessment Method og er Europas ledende miljøsertifiseringsverktøy for bygninger.

BREEAM-NOR er den norske tilpasningen av BREEAM, og er i dag Norges mest brukte miljøsertifisering for nybygg og større rehabiliteringer..

Et BREEAM-NOR sertifikat utstedes i fem nivåer; Pass, Good, Very Good, Excellent og Outstanding.

Sertifiseringen er basert på dokumentert miljøprestasjon i ni kategorier: Ledelse, helse- og innemiljø, energi, transport, vann, materialer, avfall, arealbruk og økologi samt forurensning. Hver kategori har emner med kriterier, eller tiltak man kan gjøre for å redusere miljøpåvirkningen fra bygget. Jo flere tiltak prosjektet gjør, jo mer poeng får man og jo høyere sertifiseringsnivå oppnår bygget.

Energiklassesystem for bygg sier noe om energistandarden til selve bygningen og oppvarmingssystemet. Energikarakteren går fra A til G, hvor A er den beste karakteren. En god energikarakter betyr at boligen er energieffektiv, at det vil være enkelt å holde en stabil innetemperatur og mulig å få lavere energiregninger.

Krav til redusert energibruk for bygningsmassen, og økt utnyttelsen av lokaler er eksempler på tiltak som e ha en positiv effekt på klimautslipp. Se nærmere eksempler i veilederen til ENOVA og Grønn Byggallianse.